Skriftlig spørsmål fra Øyvind Korsberg (FrP) til miljøvernministeren

Dokument nr. 15:49 (2004-2005)
Innlevert: 11.10.2004
Sendt: 11.10.2004
Besvart: 21.10.2004 av miljøvernminister Knut Arild Hareide

Øyvind Korsberg (FrP)

Spørsmål

Øyvind Korsberg (FrP): I Aftenposten 30. september 2004 skriver Bjørn P. Kaltenborn at Regjeringens politikk rundt vern av naturområder er på feil kurs, og at realitetene og omkostningene ved vern av større naturområder tåkelegges. Han sier man enten må redefinere formålet med nasjonalparker og redusere naturvernformålet, eller utvikle tilstrekkelig kompensasjon for at grunneiere avstår fra ressursutnyttelse til beste for storsamfunnet.
Mener statsråden grunneiere i dag får tilstrekkelig kompensasjon ved vern?

Begrunnelse

Bjørn P. Kaltenborn er seniorforsker ved Norsk institutt for naturforskning. Nedenfor er utdrag fra hans kronikk:

"Våre nasjonalparker rammes av en voksende konflikt: På den ene side nasjonale og allmenne interesser, for vern av det urørte mot menneskelige inngrep. På den motsatte side lokale interesser, som trenger et næringsgrunnlag i hjemtrakten. Denne konflikten er uløselig, om ikke de nasjonale myndigheter endrer kurs.
Til tross for at vi har levd med nasjonalparker i mer enn førti år, er konfliktnivået rundt denne verneformen høyere enn noensinne. Samme type konflikter dukker opp gjentatte ganger i nye områder hvor man innfører vern, de vedvarer over tid, og naturvern - så vel som lokalsamfunn og næringsinteresser er like misfornøyde. Det tyder på at noe er fundamentalt feil.
Lokal forvaltning forespeiler at lokalsamfunnet skal ha utvidede muligheter til å avgjøre hvordan et nærliggende verneområde skal forvaltes og brukes. I de aller fleste tilfeller betyr det først og fremst et ønske om sterkere kontroll med området og hevd av ulike rettigheter. Lokalsamfunnene ser ofte på nasjonalparker som lokal utmark og ikke som nasjonale interesser hvor storsamfunnet har rettigheter på linje med lokalsamfunnet. I dette ligger en følelse av eierskap og rett til mer kommersiell utnytting av ressursene. Nasjonalparkvern oppleves som en urimelig båndlegging av lokale utviklingsmuligheter, hvor kostnadene ved å avstå fra tradisjonell ressursutnyttelse er langt høyere enn godene man får igjen lokalt fra verneområdet.
Situasjonen er alvorlig, fordi det ikke finnes en mer oppriktig politisk og samfunnsmessig dialog rundt utfordringen med å forene bruk og vern. Alle parter blir i grunnen litt lurt gjennom lokketonen om at vern av nasjonalparker er forenlig med lokal styring og næringsutvikling. Og det er flere grunner til at dette ikke kan fungere, med mindre man tar helt andre politiske og økonomiske grep.
Dagens utvikling tjener ikke bygde-Norge, som holdes på pinebenken mens de forespeiles urealistiske utviklingsmuligheter. En forutsetning for en bedre lokal utvikling er at verdien av vern må være større enn alternative utviklingsmuligheter. Slike incentiver er sjelden til stede, dersom man skal opprettholde verneformålet. Det vil alltid lønne seg mer å utnytte et område tradisjonelt til jord- og skogbruk, hyttebygging osv. enn å frede miljøet."

Den eneste realistiske veien ut av dagens uføre er en politikk med tydeligere målsettinger. Enten får man redefinere formålet med nasjonalparker og redusere naturvernformålet, eller så får man ta bygdens behov på alvor og utvikle tilstrekkelig kompensasjon for at de avstår fra ressursutnyttelse til beste for storsamfunnet. Lokalsamfunnet kan godtgjøres direkte for å avstå fra tradisjonell ressursutnyttelse i bytte mot å "produsere" økologiske tjenester som å opprettholde urørte områder, en villreinstamme, natur med visse opplevelseskvaliteter, et visst antall rovdyr osv. Men skal dette virkelig bidra til lokal utvikling, vil det kreve en enorm økonomisk innsats på størrelse med landbrukssubsidier, og det må kobles mot utviklingsmål som skal oppnås lokalt.

Knut Arild Hareide (KrF)

Svar

Knut Arild Hareide: Utgangspunktet for erstatninger som følge av vern etter naturvernloven er de alminnelige rettsgrunnsetninger som har utviklet seg på basis av prinsippet i Grunnloven § 105. Dette innebærer at vesentlig økonomisk tap som følge av vernet blir erstattet. I 1985 ble naturvernloven endret slik at ethvert tap dekkes for naturreservater i samsvar med prinsippene i ekspropriasjonslovgivningen. Erstatninger gis enten gjennom minnelige avtaler mellom partene eller av domstolen gjennom rettslig skjønn.

Mange er opptatt av at vi har en rettferdig og god erstatningsordning for vern etter naturvernloven for å sikre grunneierne en rimelig erstatning. En slik målsetting tror jeg ingen vil være uenig i. Noen har stilt spørsmål ved om erstatningsreglene for nasjonalparker og landskapsvernområder er gode nok. Det hevdes at for nasjonalparker kan vernereglene og utøvelsen av vernet bli like strengt som for naturreservater, og at for mange landskapsvernområder ligger bestemmelsene nær opp til rådighetsinnskrenkningene i nasjonalparker.

En eventuell endring av erstatningsbestemmelsene har mange sider som må klarlegges nærmere. Som ledd i dette arbeidet har departementet bedt Biomangfoldlovutvalget foreta en faglig vurdering av de erstatningsrettslige og økonomiske konsekvenser av et slikt endringsforslag før Regjeringen tar endelig stilling i saken. Ved å la lovutvalget for biologisk mangfold utrede saken nærmere får man også muligheten til å se sammenhengen mellom erstatning og restriksjoner og de næringsmessige mulighetene som gis innenfor ulike vernetyper.

Biomangfoldlovutvalget tar sikte på å legge fram sin innstilling høsten 2004. Regjeringen vil etter dette komme tilbake til Stortinget med saken.