Skriftlig spørsmål fra Olav Gunnar Ballo (SV) til arbeids- og sosialministeren

Dokument nr. 15:187 (2004-2005)
Innlevert: 11.11.2004
Sendt: 11.11.2004
Besvart: 19.11.2004 av arbeids- og sosialminister Dagfinn Høybråten

Olav Gunnar Ballo (SV)

Spørsmål

Olav Gunnar Ballo (SV): Hva vil arbeids- og sosialministeren gjøre for å sikre likebehandling av søknader om krigspensjon fra finnmarkinger som fikk krigsskader under 2. verdenskrig og dersom slik pensjon ikke innvilges, kan det da være aktuelt å finne en annen form for kompensasjon, som en anerkjennelse av de påkjenninger finnmarkinger ble utsatt for under okkupasjonen og tilbaketrekningen?

Begrunnelse

Påkjenningene som den brente jords taktikk påførte finnmarkinger under 2. verdenskrig har vært store for mange. For dem som motsatte seg tvangsevakuering og fulgte den norske regjeringen i London sin anmodning om å gå i skjul, var tilværelsen særlig vanskelig. Det er påvist mange og store seinskader etter disse erfaringene.
Jeg er blitt oppmerksom på at noen av de overlevende som har søkt om krigspensjon som følge av psykosomatiske traumer fikk innvilget krigspensjon, men at praktiseringen av lovverket er endret underveis, ettersom flere har søkt om krigspensjon.
Psykosomatiske lidelser og deres opphav er vanskelig å dokumentere. Alvoret i krigsopplevelsene i Finnmark tilsier likevel at en legger en liberal fortolkning til grunn, særlig fordi mange har fått problemer som en direkte følge av at de fulgte anmodningen fra den norske regjering og Kongen i London om å sette seg til motverge mot tvangsevakueringen. Prinsippet om likebehandling burde også innebære at søknader ble vurdert så likt som mulig.

Dagfinn Høybråten (KrF)

Svar

Dagfinn Høybråten: Alle nye søknader om krigspensjon behandles av Rikstrygdeverket. Jeg har full tiltro til at alle søkere vil få sin sak behandlet ut fra de lover og den praksis som foreligger. Størst mulig grad av likebehandling av søknader om krigspensjon er et helt grunnleggende prinsipp. Dette gjelder uansett om det handler om søknader fra grupper med tilnærmet lik påkjenningsbakgrunn eller enkeltpersoner med spesielle påkjenninger.
Enhver søknad om krigspensjon avgjøres etter en individuell og konkret vurdering av den enkelte sak. I vurderingen legges det blant annet vekt på den enkeltes krigspåkjenninger, eventuelle skader/sykdom under tjeneste/fangenskap, helse- og ervervsmessig utvikling etter krigen og andre forhold og påkjenninger som kan ha hatt utviklingsmessig betydning.
Rikstrygdeverket har opplyst at krigspensjonslovgivningen praktiseres i det vesentlige på basis av de anvisninger som på slutten av 1980-årene ble gitt av det såkalte "Eitinger-utvalget". Denne praksis er også lagt til grunn ved behandling av søknader om krigspensjon fra personer fra Finnmark som satte seg til motverge i forbindelse med tvangsevakueringen. Denne gruppen blir vurdert etter de samme kriterier og den samme praksis som alle andre grupper krigsdeltakere. Etter de informasjoner jeg har fått har det ikke skjedd noen endring i praksis for den gruppen søkere som har kommet til i løpet av de senere årene. Også blant disse er det godkjent flere søknader etter en individuell vurdering av det enkelte sakskompleks.
Rikstrygdeverkets avgjørelser om krigspensjon kan ankes til Trygderetten. Som kjent er det også en mulighet til å bringe slike saker inn for domstolene dersom man ikke aksepterer Rikstrygdeverkets og Trygderettens avgjørelse.
Når det gjelder spørsmålet om en eventuell kompensasjon som en anerkjennelse av de påkjenninger finnmarkinger ble utsatt for under okkupasjonen og tilbaketrekningen, vil jeg bemerke at den gjeldende krigspensjonering bygger på prinsippet om at pensjonene skal være en erstatning for krigsskader. Norge har ikke noen alminnelig veteranpensjonering som belønning for krigsinnsats eller som kompensasjon for påkjenninger under krigen.
Gjeldende lovgivning om krigspensjonering gir rett til uførepensjon til personer som har fått mén eller nedsatt arbeidsevne på grunn av krigsskade. Uførepensjon gis ved tap av ervervsevnen og utmåles i forhold til grad av uførhet.
Bestemmelsene om krigspensjon er gamle og har så langt fungert tilfredsstillende. Dersom man nå skulle gå over til nye prinsipper for krigspensjon, ved å gi enkeltgrupper særskilt kompensasjon for påkjenninger under okkupasjonen og tilbaketrekningen, vil det lett kunne skape nye skjevheter i forhold til andre grupper som også ble utsatt for store påkjenninger under krigen.
Dersom krigspensjon ikke lenger skal vurderes ut fra uføregrad som i dag, reises det spørsmål om å etablere en veteranpensjonsordning for alle krigsdeltakere. En slik omfattende endring av krigspensjonslovginingen nesten 60 år etter at krigen tok slutt, er vanskelig å begrunne prioriteringsmessig. Jeg vil ikke tilrå en slik endring.