Begrunnelse

I vinter innførte Tønsberg kommune et midlertidig bygge- og delingsforbud som omfattet tre reguleringsplaner for bygging av tunnel gjennom Frodeåsen i Tønsberg i forbindelse med Veipakke Tønsberg. Det Faste Utvalg for Plansaker og Bystyret var bekymret for skadene veiutbyggingen kunne påføre de omkringliggende våtmarksområdene som er vernet under Ramsar-konvensjonen. Statens vegvesen påklaget vedtaket. Lovligheten ble vurdert av fylkesmannen i Buskerud som konkluderte med at bygge- og delingsforbudet ikke var lovlig. Bakgrunnen var særbestemmelsene i plan- og bygningsloven som gir Vegvesenet en egen status som gjør at en vedtatt reguleringsplan er å regne som byggetillatelse. Når det er gitt byggetillatelse, kan det ikke innføres bygge- og delingsforbud som følge av en ny praksis som er innført etter den såkalte Vassøy Canning-dommen i Høyesterett (Rt 2002-683 (148-2002). Jeg skal ikke spørre statsråden om synspunkter på det som har med Veipakke Tønsberg og den konkrete saken å gjøre. For Tønsberg kommunes vedkommende oppleves det slik at Vegvesenet nå bygger en vei som kommunen som den dominerende oppdragsgiver ikke lenger vil ha. Fylkesmannens avgjørelse reiser en prinsipiell problemstilling med stor betydning for lokaldemokratiet. Jeg leser Planlovutvalgets forslag til ny lov (NOU 2003:14) dit hen at man har som intensjon å forenkle saksbehandlinga, styrke rettssikkerheten, men samtidig også styrke det lokale selvstyret og kommunenes evne til å stå for planlegging.
Vassøy Canning-dommen viser i stor grad til dokumenter fra Sivilombudsmannen (Somb 1989-57 (1989 148)). Det vesentlige her er hensynet til rettssikkerheten for privatpersoner eller andre selvstendige rettssubjekter som ikke skal kunne oppleve at en gitt byggetillatelse trekkes tilbake av kommunen. Dette hensynet til privates rettssikkerhet må veies opp mot reduksjonen i kommunens virkemidler ved at nyregulering ikke er mulig når byggetillatelse er gitt. I tilfellet med Vegvesenet betyr det at nyregulering ikke er mulig når det først er vedtatt en reguleringsplan.
Det har stått strid om dette spørsmålet. Blant annet har Justisdepartementets lovavdeling vært av den oppfatning at et bygge- og delingsforbud burde kunne innføres til tross for gitt byggetillatelse. Jeg deler vurderingene omkring hensynet til rettssikkerheten som et argument mot bygge- og delingsforbud overfor eksterne rettsubjekter. Spørsmålet er likevel om en slik vurdering også er gangbar når det gjelder Statens vegvesen. Vegvesenet er en statlig etat med ansvaret for planlegging, bygging, drift og vedlikehold av riks- og fylkesvegnettet. Vegvesenet skal gjennomføre politiske vedtak, men bør ikke som etat ha noen egeninteresse i å bygge veier. Dermed skulle det ikke være et eget rettssikkerhetsbehov for Vegvesenet som gjør at de bør ha rett til å få gjennomføre byggeprosjekter hvor oppdragsgiver f.eks. ikke lenger vil ha veien, vil at veien skal bygges på en annen måte, eller hvor andre hensyn kommer inn som etter kommunens mening tilsier nyregulering.
I Planlovutvalgets innstilling i NOU 2003:14 legges det ikke opp til at praksisen som er blitt gjeldende etter Vassøy Canning-dommen mht. bygge- og delingsforbud videreføres og skal gjelde også mellom en kommune og Statens vegvesen. Miljødepartementet arbeider nå med sin melding til Stortinget når det gjelder forslag til ny planlov, og dette bør være et spørsmål som vurderes.