Torstein Rudihagen (A): Nasjonalparkene representerer noe av det ypperste av norsk natur, og vernet sikrer den nasjonale naturarven for framtidige generasjoner. I Regjeringens fjelltekst (St.prp. nr. 65 (2002-2003)), om bruk og vern i verneområdene, ble det gitt signaler om turisme innenfor de rammer som ivaretar hensynet til miljø og uberørt natur.
Hva vil miljøvernministeren gjøre for at dette skal bli en realitet?
Begrunnelse
En forvaltning av verneområdene basert på fjelltekstens rammer, kan gi berørte grunneiere og lokalsamfunn muligheter for verdiskaping og forhåpentligvis snu nedgang og fraflytting til optimisme og vekst. Vern kan av noen oppfattes som en barriere og tapte ressurser. Ved å intensivere arbeidet med oppdatering av eldre forvaltningsplaner og klargjøre hvilke områder som egner seg for økonomisk utnyttelse i randsonen rundt, vil dette gi nye muligheter til ny næringsutvikling.
Det trengs konkrete planer og økonomiske avklaringer av mulighetene for lokal næringsutvikling. Det må satses på at lokale aktører får muligheter til å bygge opp næringer bygd på kultur og tradisjoner. Det er behov for kompetanseheving, spesiell tilpasning av næringsutvikling og mer informasjon. Skal vi få til nye næringer for lokale aktører i nær tilknytning til kultur og natur, må det gis muligheter til organisering og drift gjennom særskilte ordninger.
Naturparkene i Frankrike har en organisering og økonomi som har bidratt til å snu fraflytting og nedgang til optimisme og vekst. Lokale produkter, tradisjoner og turisme bygd på stedenes særegenhet har gitt arbeidsplasser og ønske om å bo i områdene også for de som arbeider i nærliggende byer.
Selv om de har en langt større befolkning enn i Norge med millionbyer i nærheten, kan vi på mange måter sammenligne mulighetene hvis noen områder kunne bli utpekt til piloter og får særskilte midler til utvikling av slike konsept.
Allemannsrett, friluftsliv og menneskers mulighet til å oppleve uberørt natur er viktige tradisjonelle verdier i Norge. "Fjellteksten", St.prp. nr. 65 (2002-2003) og Innst. S. nr. 260 (2002-2003), viser gode intensjoner til å ivareta dette.