Skriftlig spørsmål fra Gjermund Hagesæter (FrP) til finansministeren

Dokument nr. 15:233 (2004-2005)
Innlevert: 23.11.2004
Sendt: 24.11.2004
Besvart: 01.12.2004 av finansminister Per-Kristian Foss

Gjermund Hagesæter (FrP)

Spørsmål

Gjermund Hagesæter (FrP): Skattereglene for fradragsføring av tap på fordringer er strenge. I mange tilfeller er det åpenbart at en fordring ikke lar seg inndrive, hvoretter beløpet regnskapsmessig er ansett som tapt og kostnadsført. Skattemessig fradragsadgang er dog begrenset.
Hva vil finansministeren foreta seg i denne forbindelse og vil finansministeren eventuelt foreslå endringer som gjør at praktiseringen av reglene blir mer i tråd med virkeligheten?

Begrunnelse

En rigid praktisering av reglene for skattemessig tapsføring, og dermed fradragsføring av fordringer kan ha store økonomiske konsekvenser for næringsdrivende dersom det er snakk om store beløp.
Slik reglene nå praktiseres kan et tap ikke fradragsføres i 2003 selv om man ved selvangivelsestidspunktet kan se at fordringen var klart uerholdelig pr. 31. desember 2003, og at debitor i realiteten var teknisk konkurs på dette tidspunkt. Begrunnelsen er at tapet er oppdaget i 2004.
Særlig ved forretninger i eksempelvis u-land vil en for rigid praktisering være belastende for næringslivet, spesielt kombinert med lang saksbehandlingstid hos ligningsmyndighetene. Slike risikoinvesteringer, som er svært viktige for å bidra til verdiskaping og utvikling i slike land, bremses slik dagens skatteregler for fradragsføring av tap på fordringer fungerer.
På denne bakgrunn ønskes også finansministerens vurdering av eventuelle forbedringer som eventuelt kan gjøres i dagens regelverk, og som kan føre til en bedre praktisering, samt skjønnsutøvelse hos ligningsmyndighetene.

Per-Kristian Foss (H)

Svar

Per-Kristian Foss: Spørsmålet gjelder skattelovens alminnelige regler om tidfesting av skattyters krav på fradrag for tap på utestående fordringer i virksomhet, herunder likningsmyndighetenes praktisering av disse regler. Skattereglene avviker her fra regnskapsreglene.
Etter regnskapsreglene skal inntekt resultatføres når den er opptjent. Motstykket til inntektsføring etter opptjeningsprinsippet er at utgifter skal kostnadsføres når de er påløpt eller realisert. Urealisert tap skal imidlertid resultatføres etter forsiktighetsprinsippet. Utgifter skal dessuten kostnadsføres i samme periode som tilhørende inntekt etter sammenstillingsprinsippet. Således kan tap hensyntas som kostnad etter regnskapsreglene allerede når det er sannsynlig at tap vil påløpe.
Etter Norsk Regnskapsstandard 3 er det dessuten lagt til grunn at visse hendelser som gir informasjon om forhold som eksisterte på balansedagen, kan medføre korrigering av regnskapsførte beløp selv om de inntrer etter balansedagen. Som eksempel nevnes at en kundes konkurs etter balansedagen kan gi en indikasjon på at en fordring var overvurdert og at den skal nedskrives (pr. balansedagen).
Hovedregelen etter skattereglene er at tap på fordringer i virksomhet ikke kan fradragsføres før tapet er pådratt eller realisert (realisasjonsprinsippet). Fradragsføring etter det skatterettslige realisasjonsprinsippet gjelder uavhengig av den regnskapsmessige behandlingen.
De skattemessige tidfestingsregler ble bl.a. vurdert i forbindelse med skattereformen i 1991. Det ble den gang lagt til grunn at periodisering etter regnskapsreglene (herunder forsiktighetsprinsippet) ikke er egnet som generell regel for skatteformål. Det ble lagt vekt på at regnskapsreglene medfører asymmetrisk behandling av inntekter og kostnader, ettersom inntekter behandles etter opptjeningsprinsippet, mens utgifter, herunder tap, kan kostnadsføres før de er påløpt. Skattemessig fradragsføring av utgifter og tap som ennå ikke er påløpt eller realisert, vil medføre en rekke skjønnsmessige verdiansettelser som innebærer kontrollproblemer for skattemyndighetene og som i tillegg gir mulighet til å bygge opp skattekreditter. Ved reformen i 1991 ble det således innført flere særlige periodiseringsregler for beskatningen enn tidligere. Det ble dessuten innført en særskilt regel om at det ikke kan kreves fradrag for avsetninger etter god regnskapsskikk, jf. skatteloven § 14-4-tredje ledd.
Den gjeldende hovedregel om tidfesting av tap på fordringer i næring er som nevnt at frådrag først kan kreves i det inntektsår tapet er pådratt eller realisert. Dette innebærer at tapet måtte være endelig konstatert Hva som ligger i begrepet "endelig konstatert tap" er nærmere regulert i Finansdepartementets forskrift til skatteloven § 6-2-1. Vilkåret må forstås slik at det må være helt på det rene at fordringen ikke blir oppfylt. I forskriften er det angitt flere konkrete kriterier som medfører at tapet kan anses realisert, men forskriften åpner også for tapsføring dersom fordringen ut fra en samlet vurdering kan anses klart uerholdelig. Dersom ingen av de konkrete kriterier i forskriften er oppfylt, er det i utgangspunktet ikke tilstrekkelig at det kan påvises betalingsvanskeligheter hos debitor eller at debitor er "teknisk konkurs". Strengt tatt kan tap ved konkurs ikke konstateres endelig før ved beslutningen. Forskriften åpner likevel for tapsfradrag dersom det under offentlig konkursbehandling blir klart at bomidlene ikke vil gi dekning.
Generelt gjelder at fordringen ikke anses tapt i den utstrekning den er tilstrekkelig sikret ved pant, kausjon eller lignende.
Etter skattereglene skal den skattepliktige inntekt for inntektsperioden, det vil si normalt kalenderåret, baseres på gjeldende regler og foreliggende omstendigheter i løpet av og innen utgangen av inntektsåret. Vurderingen av om tap er endelig konstatert slik at det kan fradras med virkning for ligningen for vedkommende inntektsår, skal baseres på faktum som foreligger senest ved utgangen av inntektsåret. Opplysninger som måtte gjelde forhold etter utløpet av inntektsåret, vil bare kunne ha betydning for ligningen dette året i den grad de kaster lys over omstendigheter i inntektsåret. Dersom slike "etterfølgende" forhold medfører at det kan konstateres at fordringen var endelig tapt innen utgangen av det foregående år, vil dette være relevant for den skattemessige vurdering, slik at det kan legges til grunn i selvangivelsen. Dersom omstendigheter som nevnt, først blir kjent etter at selvangivelsen er innlevert, ev. også etter ordinær ligning, har skattyterne visse muligheter til å få vurdert disse nye opplysninger gjennom ordinær klagebehandling.
Departementet er ikke kjent med at likningsmyndighetene håndterer reglene om den skattemessig tidfesting av utestående fordringer så rigid at det er grunn til å gripe inn eller foreslå regelendringer. Skattyterne må leve med at dårlig økonomi hos debitor generelt ikke er nok til å konstatere endelig tap, selv om sannsynligheten for tap kan være stor, og at fradragsretten derfor må vente til det året da det blir grunnlag for en objektiv konstatering av tapet.
Heller ikke det pågående arbeid med å tilpasse norsk regnskapslovgivning til de internasjonale regnskapsstandarder, jf. NOU 2003:23 Evaluering av regnskapsloven og Ot.prp. nr. 89 (2003-2004), nødvendiggjør noen nyvurdering av de allerede etablerte regler om den skattemessige tidfesting av tap på fordringer i næring. Reglene i skatteloven § 14-4 tredje ledd om avskjæring av fradrag for avsetninger etter god regnskapskikk vil imidlertid bli vurdert på mer generell basis.
Reglene om den skattemessige periodisering av fradrag for tap på fordringer bør i utgangspunktet gjelde generelt, også for fordringer mot utenlandske debitorer. Jeg anser ikke innføring av særlige skatteregler for behandling av tapsengasjementer i utviklingsland som et egnet tiltak for å lette næringsdrivendes risikoinvesteringer i slike land. I denne forbindelse vil jeg vise til den ikke ubetydelig satsning som allerede gjøres på dette området i form av eksportkreditt og garantier mv. bl.a. via GIEK.