Skriftlig spørsmål fra Øyvind Korsberg (FrP) til nærings- og handelsministeren

Dokument nr. 15:252 (2004-2005)
Innlevert: 26.11.2004
Sendt: 29.11.2004
Rette vedkommende: Justisministeren
Besvart: 03.12.2004 av justisminister Odd Einar Dørum

Øyvind Korsberg (FrP)

Spørsmål

Øyvind Korsberg (FrP): Det har de siste årene blitt stadig flere "Norskregistrert utenlandsk foretak", også kalt NUF-selskap. Det hevdes fra enkelte hold at det nesten er umulig å slå slike NUF-selskaper konkurs. Dette gjør at noen ser sitt snitt til å registrere firma i utlandet, deretter oppretter NUF-selskap i Norge for å dra fordel av (utnytte) skattelover (lovlig og ulovlig), bruke utenlandsk arbeidskraft, og forlate landet med uoppgjorte krav.
Hvordan vurderer statsråden ordningen med NUF?

Odd Einar Dørum (V)

Svar

Odd Einar Dørum: Spørsmålet er overført fra nærings- og handelsministeren, da selskapslovgivningen og konkursloven ligger under justisministerens område.

Når et utenlandsk foretak driver næringsvirksomhet i Norge gjennom en forretningsavdeling, filial eller lignende, får norsk selskapslovgivning ikke anvendelse. Det utenlandske foretaket er imidlertid pålagt registreringsplikt i Foretaksregisteret etter foretaksregisterloven § 2-1 annet ledd, jf. § 3-8.

Når et utenlandsk selskap utøver virksomhet i Norge gjennom filial e.l., er virksomheten i Norge som hovedregel underlagt de samme regnskaps- og skatterettslige regler som om filialen var organisert som et vanlig norsk aksjeselskap, jf. skatteloven § 2-3. De ansatte i Norge står videre i samme stilling etter arbeidsmiljøloven som om de hadde vært ansatt i et norsk selskap. Adgangen for selskapet til å benytte utenlandsk arbeidskraft i Norge er også i utgangspunktet den samme som for norske selskaper.

Etter EØS-avtalen kan ikke Norge nekte et foretak som er registrert i en annen EØS-stat å drive virksomhet i Norge. Å nekte dette ville heller ikke være ønskelig. Det er positivt for Norge at også utlendinger utøver virksomhet her.

Adgangen til å åpne konkurs i et selskap er for det første betinget av at selskapet er insolvent. At et krav er misligholdt, er ikke tilstrekkelig til å åpne konkurs. Slik er rettstilstanden også i de fleste andre stater. For at konkurs skal åpnes, er det videre et vilkår at debitor enten er en fysisk eller juridisk person. En filial av et selskap, hva enten selskapet er norsk eller utenlandsk, er ikke en juridisk person. Det kan dermed ikke åpnes konkurs bare i filialen.

For at det skal kunne åpnes konkurs i et selskap i Norge, må selskapet ha sitt hovedforretningssted her, jf. konkursloven § 146. Dersom selskapet har hovedforretningssted i utlandet, må en konkursbegjæring rettes til kompetent domstol i vedkommende stat. De nærmere vilkår for å begjære slik konkurs vil følge av vedkommende stats konkursrettslige regler.

I henhold til tvangsfullbyrdelsesloven § 7-3 annet ledd bokstav d kan utlegg begjæres i det distrikt der formuesgodene befinner seg, dersom saksøkte ikke har kjent hjemting i Norge. Adgangen til å begjære utlegg er uavhengig av om saksøkte har noen tilknytning til Norge.

I det skriftlige spørsmålet er jeg bedt om å gi en vurdering av "ordningen med NUF". Jeg vil peke på at det i realiteten her er tale om konsekvensene av at utenlandske selskaper (og personer) kan utøve næringsvirksomhet her til lands, på samme måte som norske selskaper kan drive virksomhet i utlandet. En slik utøvelse av næringsvirksomhet over landegrensene finner jeg i utgangspunktet både positiv og nødvendig for Norge. Internasjonaliseringen medfører også noen utfordringer, og det er viktig å stadig arbeide for internasjonale regelverk, ikke minst innenfor EØS, som i minst mulig grad åpner for misbruk og andre uheldige konsekvenser.

Jeg er kjent med rapporten fra prosjektet "Seriøsitet i byggenæringen", hvor også Politidirektoratet har deltatt. På rapportens side 22 og sidene 36-37 anbefales enkelte endringer i reglene om registrering av utenlandsk foretak som driver næringsvirksomhet her i landet. Brønnøysundregistrene og foretaksregisterloven hører imidlertid under Nærings- og handelsdepartementets forvaltningsområde, så jeg kommenterer ikke dette nærmere.

I Regjeringens handlingsplan mot økonomisk kriminalitet er et av tiltakene å vurdere om det bør innføres et ansvar for hovedentreprenøren for å betale skatter og avgifter for hele entreprisen. Et slikt system vil kunne bidra til å gjøre det vanskeligere å omgå de regler som følger av norsk lov, jf. handlingsplanens side 50. I arbeidet med oppfølging av handlingsplanen, som er lagt til Embetsmannsutvalget mot økonomisk kriminalitet, vil jeg opprettholde en dialog med byggenæringen.