Skriftlig spørsmål fra Jan Arild Ellingsen (FrP) til justisministeren

Dokument nr. 15:257 (2004-2005)
Innlevert: 30.11.2004
Sendt: 01.12.2004
Besvart: 07.12.2004 av justisminister Odd Einar Dørum

Jan Arild Ellingsen (FrP)

Spørsmål

Jan Arild Ellingsen (FrP): Undertegnede er gjort kjent med at det er en viss uro rundt de kommunene som i dag har sine tjenester underlagt 110-sentralen i Narvik. Uroen skyldes i all hovedsak at begrunnelsen for å samle dette i Narvik var at sentralen der i utgangspunktet var rimeligst. Det var beregnet en kostnad på 25 kr pr. person i de respektive kommuner tilsluttet denne sentralen. I ettertid er denne prisen hevet til 50 kr pr. person.
Står en 110-sentral fritt til å heve innkrevet beløp, eller må de overholde inngått avtale?

Begrunnelse

En økning på 100 pst. er en økning de fleste vil reagere på. Så også i denne saken. At kommunene tilsluttet 110-sentralen i Narvik nå reagerer, er etter mitt skjønn naturlig. Siden jeg ikke fullt ut er kjent med hva som ligger til grunn for denne vesentlige økningen, vil jeg gjerne ha statsrådens begrunnelse og vurdering av de faktiske forhold og om en slik økning er akseptabel.
Imøteser deres svar med interesse.

Odd Einar Dørum (V)

Svar

Odd Einar Dørum: Høsten 2001 ble antall politidistrikter redusert fra 54 til 27, og daværende Direktoratet for brann- og elsikkerhet varslet landets kommuner om oppstart på arbeidet med å komme frem til enighet om hvor distriktenes brannalarmeringssentraler skulle lokaliseres. Lokaliseringsprosessen ble lagt opp slik at det som hovedregel skulle være opp til kommunene å avgjøre hvor 110-sentralen skulle være innen det enkelte politidistrikt. Det ble i tillegg oppfordret til at en 110-sentral kunne dekke flere politidistrikter. I de tilfellene hvor kommunene ikke ble enige brukte direktoratet sin myndighet til å beslutte lokalisering. I Midtre Hålogaland politidistrikt kom ikke kommunene til enighet, og direktoratet besluttet at 110-sentralen skulle lokaliseres i Narvik. Lokaliseringsvedtaket ble opprettholdt i forbindelse med behandlingen av klagesaken ut i fra vurderingen om at Narvik har størst mulighet til å rekruttere fagpersonell og at sentralen har bedre telesikkerhet. Det ble ikke lagt økonomi eller lokalpolitiske betraktninger til grunn for lokaliseringen.

Hvordan kommunene velger å samarbeide om 110-sentralen, herunder valg av organisering og utgiftsfordeling, er en sak mellom de berørte kommunene. Etter brann- og eksplosjonsregelverket har kommunene anledning til å bringe inn fylkesmannen dersom de ikke kommer til enighet om utgiftsfordelingen.

Ut i fra de opplysningene jeg har, har kommunene i Midtre Hålogaland politidistrikt valgt ikke å organisere sentralen som et interkommunalt selskap (IKS), en organisasjonsform som hadde sikret kommunene større påvirkningsmuligheter og styringsrett. Og så vidt jeg forstår har Narvik 110-sentral blitt gjort om fra en enmannsbetjent sentral til en tomannsbetjent sentral; en omlegging som kommunene var enige i. En tomannsbetjent sentral gir innbyggerne større grad av sikkerhet, men medfører nødvendigvis høyere kostnader for de tilknyttede kommunene.

Det var en uttalt forutsetning for å komme ned mot 25 kr pr. innbygger at de tilsluttede kommunene overførte sine inntekter fra alarmer fra andre vaktselskaper til 110-sentralen. Enkelte av kommunene vegrer seg for å gjøre dette, og kostnadene for 110-sentralen øker da i forhold til det som har vært forutsatt og som igjen skal fordeles på de tilsluttede kommunene. Så vidt meg bekjent er det ennå ikke inngått avtaler mellom den enkelte kommune og 110-sentralen i Narvik.