Skriftlig spørsmål fra Gjermund Hagesæter (FrP) til finansministeren

Dokument nr. 15:296 (2004-2005)
Innlevert: 08.12.2004
Sendt: 08.12.2004
Besvart: 15.12.2004 av finansminister Per-Kristian Foss

Gjermund Hagesæter (FrP)

Spørsmål

Gjermund Hagesæter (FrP): Hva vil finansministeren foreta seg for å forhindre at skattytere ikke straffes med unødvendige økonomiske byrder når ligningsavgjørelser endres til gunst for skattyteren?

Begrunnelse

Etter ligningsloven § 9-11 skal det ikke betales saksomkostninger for et skattespørsmål dersom ligningspapirene likevel viser seg å være i orden. En tvist havner imidlertid først hos ligningsnemnda som ikke dekkes av lovteksten. Dermed blir ikke alle kostnadene dekket, hvilket strider mot lovbestemmelsens intensjon.
En tvist havner først hos ligningsnemnda, og en løsning kunne være å tilføye nemnda i lovteksten.

Per-Kristian Foss (H)

Svar

Per-Kristian Foss: Det følger av ligningsloven § 9-11 at når overligningsnemnda, fylkesskattenemnda eller Riksskattenemnda endrer en ligningsavgjørelse til gunst for skattyteren, skal den tilkjenne skattyteren hel eller delvis dekning av sakskostnader. For å tilkjenne sakskostnader oppstiller loven tre vilkår. Kostnadene må være vesentlige, de må være pådratt med god grunn, og det må være urimelig om skattyteren må dekke kostnadene selv.

Som påpekt i spørsmålet kan skattyteren ikke kreve dekket sakskostnader som er påløpt i forbindelse med ordinær ligningsbehandling eller endringsvedtak av ligningsnemnda.

Dette var et bevisst valg i 1980, da ligningsloven ble vedtatt. Ligningsbehandlingen er et masseforvaltningssystem, med over 3 millioner vedtak i året, og med stramme tidsrammer for forberedelsen av vedtakene. Kvaliteten på vedtakene er i meget stor grad avhengig av de opplysninger som skattytere og tredjemenn gir ligningsmyndighetene. En stor del av de klagene som gis medhold i ligningsnemnda, er basert på tilleggsinformasjon som kunne og burde ha vært gitt tidligere, f.eks. som vedlegg til selvangivelsen. Ligningsmyndighetene har riktignok en viss adgang til å avvise supplerende opplysninger som ikke er levert i tide, og som kunne lede til skattereduksjon. Men det er ikke ønskelig med en altfor streng praksis på dette området. Det kan være rimelig at skattyteren til slutt blir lignet på grunnlag av de nye (og favorable) opplysningene. Men det ville ikke være rimelig å dekke skattyterens saksomkostninger ved nemndsbehandlingen.

Ligningskontoret selv har full kompetanse til å rette skrive- og regnefeil etter at ligningsvedtakene er gjort, uten nemndbehandling. Når det gjelder andre typer ligningsfeil, har ligningskontoret bare en begrenset endringskompetanse, dels direkte etter loven og dels ved delegasjonsvedtak i ligningsnemnda. Mange slike feil må derfor rettes opp ved endringsvedtak i ligningsnemnda, både til gunst og til ugunst for skattyteren. Også klagebehandlingen for ligningsnemnda får dermed et visst preg av masseforvaltning med oppretting av klare feil. Dette svekker rimeligheten av sakskostnadsdekning ytterligere.

Skattyteren har dessuten ubetinget rett til å klage videre til overligningsnemnda dersom han eller hun ikke skulle få medhold i ligningsnemnda. Behandlingen i overligningsnemnda er mer konsentrert om reelle tvistespørsmål, og innslaget av nye opplysninger som vurderes i skattyterens favør, er sjeldnere. Denne toinstans klageordning etter ligningsloven atskiller seg fra den normale klageordning ellers i forvaltningen, hvor det bare er en klageinstans. I denne normalordningen må utforming av en rett til dekning av sakskostnader uten videre knyttes til den ene klagebehandlingen som foregår. Dette kan ikke uten videre overføres på ordningen med to klageinstanser etter ligningsloven. Den gjeldende løsning med sakskostnadsdekning bare for annen klageinstans (overligningsnemnda), ikke for første klageinstans (ligningsnemnda), må ses i lys av hvordan selve klageordningen er bygget opp.

Jeg kan imidlertid være enig at en generell avskjæring av rett til dekning av saksomkostninger ved vunnet sak i ligningsnemnda, også rammer enkelttilfeller der begrunnelsen for avskjæring ikke bærer så langt. Det kan særlig gjelde tilfeller der et fullstendig opplysningsgrunnlag forelå allerede ved ordinær ligning, men hvor skattyterens (eller dennes rådgivers) argumentasjon overfor nemnda har bidratt til en mer korrekt avgjørelse enn den som ligningskontoret fattet ved ordinær ligning. Å utforme og etterleve en sakskostnadsregel spesielt for slike tilfeller ville imidlertid by på problemer som i tilfelle måtte utredes.

For tiden har Skattedirektoratet en generell gjennomgang av skatteetatens organisering, i det såkalte ROS-prosjektet (ReOrganisering av Skatteetaten). Også klageordningene i etaten (for skatt og merverdiavgift mv.) skal gjennomgås. Departementet vil få forslag om ca. ett år. Det er da ikke tilrådelig å starte en separat revisjon av sakskostnadsdelen av ligningsforvaltningens klageordning i forkant av dette. Vi bør heller avvente hvilke eventuelle endringer det kan bli i selve klageordningene, og så ta standpunkt til behovet for dekning av sakskostnader.

Foreløpig takker jeg derfor for innspillet, og tar det med meg til denne senere gjennomgangen av klageordningene i skatteetaten.