Svar
Odd Einar Dørum: Min viktigste oppgave i forhold til barne- og ungdomskriminalitet er å sørge for å iverksette tiltak som hindrer at barn og unge kommer i en situasjon som gjør bruk av fengselsstraff og varetektfengsling aktuelt. Dette er en høyt prioritert oppgave for regjeringen, og samarbeid mellom de ulike samfunnsaktører, både offentlige og private, står sentralt. Tilgjengelig statistikk tyder på at vi er på rett vei. Antallet barn i norske fengsler har gått ned de siste årene. Hittil i år er 56 personer under 18 år satt i fengsel i Norge. For fire år siden var tallet 99.
I 2003 ble en rekke lovendringer vedtatt. Blant de viktigste er innføring av en etterforskningsplikt også for lovbrudd begått av barn under den kriminelle lavalder, lovfesting av en hovedregel om 6 ukers frist for påtalevedtak i saker mot personer under 18 år, samt innføring av plikt for barn og foreldre til å møte til en bekymringssamtale hos politiet i et forsøk på å forebygge en kriminell utvikling hos en ungdom som politiet mener befinner seg i risikosonen. Påtalemyndigheten har videre fått lovhjemmel til å nedlegge oppholdsforbud for barn under 15 år, dersom det er grunn til å tro at opphold på et bestemt sted øker faren for at barnet vil begå en ellers straffbar handling.
Lovendringene i 2003 presiserte også at domstolene kan sette som vilkår for betinget dom at den siktede møter til mekling i konfliktrådet. Konfliktrådene har en viktig rolle i arbeidet med ungdomskriminelle, og behandling der er spesielt egnet som reaksjon på lovbrudd begått av barn og unge mellom 15 og 18 år. Justisdepartementet iverksatte i 2003 et prøveprosjekt for å bidra til at saker overføres raskere og i større antall til konfliktrådene.
Et annet tiltak som har vært prøvet ut, er ungdomskontrakt som vilkår for påtaleunnlatelse. Da inngås en avtale mellom en ung lovbryter med samtykke av en foresatt på den ene siden, og politi og kommunale myndigheter på den andre. Kontrakten innebærer forpliktelser som skal oppfylles. Hvis kontrakten brytes av den unge lovbryteren, kan saken tilbakeføres til påtalemyndigheten. Forsøket har vist lovende resultater som vil bli nærmere vurdert. Departementet vil blant annet vurdere om inngåelse av ungdomskontrakt bør kunne stilles som vilkår for en betinget reaksjon.
Prøveprosjektet "SNU unge lovbrytere" retter seg mot unge lovbrytere, og består av 6 delprosjekter, lokalisert i Oslo, Askim, Bodø, Bergen og Trondheim. Det er et mål å hindre utviklingen av en kriminell løpebane for den enkelte, og forebygge sosial utstøting og tilbakefall etter en eventuell dom. Prinsippene for 'restorative justice' eller -forsoningsjustis - skal være retningsgivende for arbeidet. Prøveprosjektene skal fokusere på oppfølgingsansvaret og utvikle et konkret forpliktende samarbeid rundt hver enkelt mindreårig lovbryter mellom rettshåndhevere, hjelpeapparat, skole, pårørende og den unge selv i ulike faser av den lovstridige atferd. Ut fra de erfaringer man gjør seg i prosjektet, skal det fortrinnsvis utvikles modeller for et forpliktende samarbeid.
Det er likevel ikke til å unngå at ungdom i noen tilfeller begår alvorlige og/eller gjentatte straffbare handlinger. Den som begår en kriminell handling må forstå at samfunnet ikke aksepterer handlingen. Utfordringen er da å reagere på en slik måte at reaksjonen bidrar til å hindre nye lovbrudd.
Etter mitt syn må man av menneskelige grunner være tilbakeholden med å idømme unge lovbrytere fengselsstraff. For å understreke betydningen av en restriktiv bruk av fengselsstraff overfor unge lovbrytere, går regjeringen i sitt forslag til en ny straffelov inn for å lovfeste en regel om at den som var under 18 år på handlingstidspunktet bare kan idømmes ubetinget fengselsstraff når det er særlig påkrevd, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 258.
Jeg vil også understreke at i den grad fengselsstraff idømmes unge lovbrytere, åpner straffegjennomføringsloven for at straffen kan gjennomføres utenfor fengselsanstalt. Justisdepartementet ønsker at ungdom som soner fengselsstraff, i større grad enn i dag skal få mulighet til å sone deler av straffen utenfor en fengselsinstitusjon i et individuelt tilpasset opplegg, for eksempel i en folkehøgskole eller annen undervisningsinstitusjon. I de tilfeller fengsel ikke er til å unngå, må det arbeides med å begrense skadelige virkninger for de unge. God og tett oppfølging både under og etter soning er viktig, ikke minst for unge som er idømt lange fengselsstraffer. Oppfølgingen må baseres på et velfungerende forvaltningssamarbeid som kan møte den enkeltes særskilte behov. Særlig er det viktig å sikre den kritiske overgangen fra fengsel til samfunn og hjem. Departementet forventer å høste verdifulle erfaringer fra SNU-prosjektets tre delprosjekter i henholdsvis Oslo, Bergen og Trondheim som retter seg mot den enkelte unge straffedømte mellom 15 og 18 år. Erfaringene fra prøveprosjektet skal bidra til å utvikle målrettede tiltak og til å forbedre innholdet i soningen.
For å hindre gjentakelse av alvorlige straffbare handlinger, bevisforspillelse eller unndragelse fra straff, kan varetektsfengsling helt unntaksvis være det eneste aktuelle virkemiddel overfor unge lovbrytere. Det er et grunnkrav for bruk av tvangsmidler etter straffeprosessloven at inngrepet ikke er uforholdmessig. Pågripelse og fengsling av unge lovbrytere vil ofte være uforholdsmessig og brukes bare i et fåtall alvorlige saker hvor behovet for å fengsle er særlig stort og det ikke finnes andre tilstrekkelige alternativer. Men i de få sakene hvor varetektfengsling av unge lovbrytere ikke er til å unngå, er det viktig at fengslingen gjennomføres på en måte som tar tilstrekkelig hensyn til lovbryterens unge alder. Straffegjennomføringsloven foreskriver at skadelige virkninger av fengslingen skal forebygges. Kravet medfører at fengsling av unge lovbrytere må gjennomføres på en måte som tar tilstrekkelig hensyn til lovbryterens unge alder og behovet for blant annet oppfølging og tilrettelegging.
I de tilfellene der bruk av varetektsfengsel ikke er til å unngå, bør oppholdet gjøres mest mulig kortvarig. I 2002 sørget regjeringen for at det ble vedtatt lovendringer om nye fristregler som innebærer at hovedforhandlingen skal være påbegynt innen seks uker etter at saken kom inn til tingretten dersom den siktede var under 18 år da forbrytelsen ble begått. Fristregelen får betydning for hvor lenge det kan være aktuelt å holde vedkommende i varetektsfengsel. Ved tilføyelsen av straffeprosessloven § 186 a ble det dessuten gitt særregler om bruk av fullstendig isolasjon når siktede er under 18 år. For det første kan isolasjon i disse tilfellene bare besluttes hvis det er særlig påkrevet. Dessuten kan en fengslet under 18 år under ingen omstendighet holdes isolert i et sammenhengende tidsrom på mer enn 8 uker.
Gjeldende regelverk åpner for bruk av varetektssurrogat, jf. straffeprosessloven § 188 annet ledd som åpner for at frihetsberøvelse utenfor fengselsanstalt: Retten kan som et alternativ til fengsling treffe beslutning om at den unge lovbryteren skal plasseres i en egnet institusjon eller i kommunal boenhet. Vilkåret er at institusjonen eller kommunen samtykker. Barnevernet som er en sentral samarbeidspartner for justismyndighetene om unge lovbrytere, har i de senere år implementert en forskningsbasert familie- og nærmiljøbasert metode for å behandle ungdom med alvorlige atferdsproblemer, blant annet ved alvorlig eller gjentatt kriminalitet. Metoden blir tilbudt som et alternativ til institusjonsplassering etter barnevernloven og utføres av et team som familien kan nå 24 timer i døgnet. Behandlingen er intensiv, og varer vanligvis fra tre til fem måneder. Et godt samarbeid med skolen, frivillige organisasjoner, kommunale tjenester, politi osv., er viktig for et godt resultat. For tiden har barnevernet under utvikling en ny institusjonsmodell som blant annet kombinerer behandling i institusjon med MST (Multisystemisk terapi)-basert ettervern. Høsten 2005 vil det bli startet opp en slik institusjon i hver av de fem regionene under Barne-, ungdoms- og familieetaten. Som ett av delprosjektene i SNU unge lovbrytere startes det også opp en institusjon i Oslo etter samme modell og med faglig støtte av Barne- og familiedepartementet.