Skriftlig spørsmål fra Øyvind Korsberg (FrP) til nærings- og handelsministeren

Dokument nr. 15:313 (2004-2005)
Innlevert: 09.12.2004
Sendt: 10.12.2004
Rette vedkommende: Justisministeren
Besvart: 21.12.2004 av justisminister Odd Einar Dørum

Øyvind Korsberg (FrP)

Spørsmål

Øyvind Korsberg (FrP): Trenden med utenlandske håndverksselskap o.l. med filialer i Norge vil trolig fortsatt øke. Enkelte opplever dog problemer med å inndra fordringer fra slike selskap, og opplever det tilsvarende problematisk at man ev. må slå selskapet konkurs i selskapets hjemland. Det innebærer ofte så mye arbeid at man lar det være, og situasjonen oppleves som urimelig.
Gjøres det noe som vil sikre at norske fordringshavere lettere vil kunne følge opp økonomiske krav mot utenlandske selskaper med filial i Norge?

Odd Einar Dørum (V)

Svar

Odd Einar Dørum: Spørsmålet er overført fra nærings- og handelsministeren, da gjeldsforfølgningsretten ligger under justisministerens ansvarsområde.

Hovedregelen er at tvangsfullbyrdelse av et krav bare kan skje i den stat der den formuesgjenstand man søker dekning i, befinner seg. For at et krav mot en skyldner skal kunne tvangsinndrives i Norge, må skyldneren som utgangspunkt ha sitt hjemting her i riket. Et unntak følger likevel av tvangsfullbyrdelsesloven § 7-3 annet ledd bokstav d, som sier at dersom skyldneren ikke har kjent hjemting i riket, kan begjæring om utlegg settes frem for namsmyndighetene i et distrikt hvor saksøkte har et formuesgode. Etter dette vil tvangsinndrivelse mot et utenlandsk selskap sine eiendeler som befinner seg i en filial i Norge, kunne skje i den rettskrets hvor filialen ligger.

I de tilfeller hvor skyldneren ikke har hjemting i Norge og heller ikke har formuesgjenstander her, vil tvangsfullbyrdelse måtte skje i skyldnerens hjemstat. Det må foreligge en avtale mellom Norge og skyldnerens hjemstat for at tvangsfullbyrdelse skal kunne skje i denne staten på grunnlag av et krav som er fastslått i Norge. Luganokonvensjonen av 16. september 1988 om domsmyndighet og fullbyrding av dommer i sivile og kommersielle saker gir anvisning på fremgangsmåten for å fullbyrde krav i en annen stat. Etter konvensjonen skal en dom som er avsagt i en konvensjonsstat og som er tvangskraftig der, fullbyrdes i en annen konvensjonsstat uten at denne staten kan etterprøve realiteten i dommen. 17 av EU-statene samt Island, Sveits og Norge er parter i Luganokonvensjonen. Det arbeides for tiden med en revisjon av konvensjonen. Det er grunn til å forvente at samtlige av de nye EU-statene i fremtiden vil være omfattet av den reviderte konvensjonen.

Mellom de nordiske land gir de ensartede nordiske domslover fra 1977, jf. konvensjon 11. oktober 1977 mellom Norge, Danmark, Finland, Island og Sverige om anerkjennelse og fullbyrding av avgjørelser på privatrettens område, en videre adgang til fullbyrdelse i utlandet enn hva som føler av Luganokonvensjonen. Etter de nordiske domslovene kan blant annet eksigible gjeldsbrev fullbyrdes i de øvrige konvensjonsstatene.

Mellom de nordiske statene pågår det et samarbeid med sikte på å utarbeide en konvensjon om informasjonsutveksling mellom de nordiske innkrevingsmyndighetene. En slik konvensjon vil kunne effektivisere inndrivinger i saker som har tilknytning til mer enn ett nordisk land.

I de tilfellene der det ikke finnes noen anvendelig konvensjon mellom Norge og skyldnerens hjemstat, vil kreditor være henvist til å begjære tvangsfullbyrdelse i den andre staten etter denne statens nasjonale regler. Norske myndigheter kan ikke utøve tvangsmyndighet, herunder iverksette tvangsfullbyrdelse, på en fremmed stats territorium, og det er derfor lite Norge ensidig kan foreta seg for å gjøre det lettere for norske fordringshavere å følge opp økonomiske krav mot utenlandske selskaper med filial i Norge. Dette kan bare oppnås gjennom bilaterale eller multilaterale konvensjoner.

På konkursrettens område er Norge part i en konvensjon mellom de nordiske land. Innen EU finnes det en forordning om hvilken virkning en konkurs i en stat har utenfor staten. Forordningen gjelder ikke for Norge. Også etter forordningen er regelen at konkurs skal åpnes i den stat der skyldneren har sitt hovedforretningssted. Dersom skyldneren også har forretningssted i en annen stat, kan det åpnes en begrenset konkurs i denne staten som bare omfatter de formuesgoder som befinner seg der.