Svar
Svein Ludvigsen: Fiskerinæringen står foran store utfordringer og det er kystsamfunn som sliter med nedlagte bedrifter og arbeidsplasser som forvitrer. Jeg vil ikke bagatellisere dette, men finner det samtidig betimelig å peke på at ikke alt er helsvart, ei heller i Vardø. Også der er det virksomheter som går bra.
Utviklingen i Vardø finner sted i en tid da fiskerinæringen preges av en gryende optimisme. Regjeringen Bondeviks penge- og finanspolitikk har lagt grunnlaget for et vesentlig redusert rentenivå og for en mer konkurransedyktig norsk valuta, noe som klart har styrket næringens konkurranseevne.
Som kjent har regjeringspartiene og Fremskrittspartiet, i forbindelse med nysalderingen av budsjettet for 2004, foreslått å avsette 75 mill. kr for å avhjelpe situasjonen i vanskeligstilte kommuner i Finnmark. Drøftelser om anvendelsen av disse midler vil bli innledet umiddelbart. Slik jeg ser det er det viktig at vi nå nytter de muligheter dette gir på en konstruktiv måte. Dette gir oss et grunnlag til å gripe fatt i utfordringer og omstillingsbehov som preger næringslivet i Finnmark, og da vil fiskerinæringen stå sentralt.
Å nytte midlene til passiv videreføring av dagens produksjon og næringsstruktur vil muligens gi kortsiktig gevinst for noen, men det vil i realiteten kun bety at vi skyver problemene foran oss, og at de sannsynligvis vokser i omfang.
Situasjonen for fiskerinæringen i Vardø, og enkelte andre kystsamfunn, er på mange måter en illustrasjon på de nye utfordringene norsk fiskerinæring står overfor. Tidligere konkurrerte næringen hovedsakelig i internasjonale konsummarkeder. Nå har konkurrentene funnet det regningssvarende også å utfordre oss hjemme, i råvaremarkedet. Innkjøpere fra lavkostland, som Kina og de baltiske stater, konkurrerer ut norske fiskekjøpere og tar med seg vårt råstoff hjem til sine anlegg. Tradisjonelle handelsmønstre forvitrer og presser frem behov for omstilling.
Selv etter noen svært vanskelige år med stor avskalling, preges imidlertid næringen fortsatt av høy overkapasitet, både på sjø og land. Overkapasitet er sløsing med ressurser og en betydelig hemsko for utvikling av en lønnsom næring.
Etter min oppfatning er denne ubalansen mellom råstofftilgang og produksjonskapasitet det grunnleggende problem. Dersom ikke flere selskaper kommer i en posisjon der de klarer å utnytte en vesentlig del av sin produksjonskapasitet, vil konkurransekraft, lønnsomhet og verdiskaping forbli svak og ustabil.
Jeg antar at fiskeindustribedriften representanten Bastesen sikter til er det s.k. Svartnesanlegget i Vardø. Dette ble prosjektert og bygget i en tid med stor tilgang på russisk fanget torsk. I 1995 landet russerne hele 145 000 tonn torsk i norske havner. Av dette ble nesten 19 000 tonn landet i Vardø. Dette tilsvarer temmelig nøyaktig det råstoffvolumet det nå nedlagte Svartnesanlegget i Vardø årlig ville lagt beslag på ved en fullt utnyttet 2-skiftsordning. I 2001 landet russiske fartøyer kun 386 tonn torsk i Vardø. Her ligger forklaringen på råstoffmangelen!
Til sammenligning utgjorde norske torskelandinger i Vardø i 1995 ca. 4 600 tonn og ca. 3 400 tonn i 2001.
Anlegget på Svartnes var nytt og topp moderne da det ble satt i drift høsten 2001. Få måneder senere, i mai 2002, ble anlegget stengt. Konkursen var et faktum og jakten på investorer villig til å ta over anlegget har ikke gitt resultater.
Totalt har Innovasjon Norge/SND i perioden 1997-2003 allokert om lag 1,5 mrd. kr til Finnmark, hvorav hele 70 pst. til fiskerisektoren. Resultatet er en betydelig kapasitetstilvekst, beregnet til hele 22 pst.
I dag er det filetproduksjon i fire kommuner i Finnmark. Å nytte offentlige midler til gjeldssanering av Svartnesanlegget løser ikke utfordringene som preger fiskerinæringen og dermed også store deler av næringslivet i Vardø. Ikke i et kortsiktig perspektiv, ei heller i en mer langsiktig sammenheng.
I et kortsiktig perspektiv kommer en for eksempel ikke utenom spørsmålet: hvor, eller hvem, skal råstoffet til Vardøs fiskeindustri tas fra?
Helt siden 50-årene har filetproduksjon vært viktig for Finnmark. I dag har utenlandske konkurrenter overtatt store deler av dette markedet. En eventuell ny produksjon i Svartnesanlegget kan, etter mitt syn, ikke bare bli en videreføring av tidligere tiders virksomhet. Dette vil være misbruk av en unik mulighet til omstilling. I tillegg til at dette vil bidra til ytterligere svekkelse av de øvrige filetprodusentenes konkurranseevne.
Samtidig, og som et ledd i innsatsen for å få bukt med overkapasiteten, må det legges vekt på omstilling til en mer markeds- og fremtidsrettet virksomhet. Dette forutsetter økt oppmerksomhet på forbrukernes preferanser og på leveranser av etterspurte, høyt prisede produkter. Fremtidig lønnsom drift og verdiskaping for fiskeindustrien i Vardø og ellers, forutsetter vilje til omstilling - til å forandre for å bevare. Bedrifter med en markedstilpasset produksjon har de beste forutsetninger for å skape varig lønnsomhet og derigjennom tilby trygge arbeidsplasser og bidra til utvikling av levedyktige lokalsamfunn.