Skriftlig spørsmål fra Ågot Valle (SV) til justisministeren

Dokument nr. 15:340 (2004-2005)
Innlevert: 16.12.2004
Sendt: 16.12.2004
Besvart: 22.12.2004 av justisminister Odd Einar Dørum

Ågot Valle (SV)

Spørsmål

Ågot Valle (SV): En meddommer i Bergen ble erklært inhabil i en voldtektssak på grunn av hennes engasjement i forhold til overgrep mot kvinner og fordi hun i 1957 ble utsatt for overgrep.
Mener statsråden at en dommer kan anses som inhabil dersom hun har et generelt engasjement i forhold til sakskomplekset, er det ikke slik at domsapparatet har for dårlig kunnskap og innsikt i seksualisert vold, og er statsråden enig i at ytringsfriheten blir svekket dersom dommere ikke kan engasjere seg i den offentlige debatten i viktige saker?

Begrunnelse

Meddommeren som ble erklært inhabil, har et sterkt kvinnepolitisk engasjement, og hun har deltatt i debatten rundt seksualisert vold og overgrep mot kvinner. For mange år siden ble hun som 15-åring utsatt for et seksuelt overgrep. Hun har bred politisk erfaring. Hun har blant annet vært kommunalråd i Bergen. Det har kommet sterke reaksjoner på at hun ble erklært inhabil. Jeg viser til oppslag i Bergens Tidende og Bergensavisen. En skulle tro at det hadde vært en fordel og en ressurs for rettsapparatet dersom dommere har større innsikt i overgrepssaker mot kvinner.
Jeg viser forøvrig til kjennelse 6. april 1983 i Høyesterett. Der var spørsmålet om en dommer som var sterkt engasjert i militærsaker generelt, var inhabil. Han ble ikke funnet inhabil.
Jeg viser også til at resultatet av rettens kjennelse om inhabilitet i denne saken er at straffesaken utsettes ytterligere, noe som er svært uheldig for de involverte.

Odd Einar Dørum (V)

Svar

Odd Einar Dørum: Jeg ber om forståelse for at jeg som justisminister ikke kan kommentere den konkrete saken som representanten Valle viser til.

Det er gitt regler om dommeres habilitet i domstolloven §§ 106 til 108. Også meddommere omfattes, jf. domstolloven § 52. Habilitetsreglene får anvendelse både i straffesaker og i sivile saker, og skal forhindre at domstolens avgjørelser treffes av noen som har en egeninteresse i sakens utfall. Reglene bidrar til å sikre at partene får en rettferdig rettergang, og at avgjørelsen materielt sett blir riktig. I tillegg bidrar reglene til å sikre tilliten til domstolens nøytralitet og upartiskhet. Habilitetsreglene regnes som en sentral rettssikkerhetsgaranti i vår prosessordning.

Å være engasjert i kriminalpolitiske spørsmål er ikke tilstrekkelig til å inhabilisere en meddommer. Heller ikke en meddommer som har deltatt i den offentlige debatt, vil normalt bli inhabil som en følge av det. Dette gjelder uavhengig av om engasjementet gjelder rettslige eller faktiske spørsmål. I Rt. 2003 side 1094 uttaler Høyesterett:

"Jeg bemerker at ved avgjørelsen av det foreliggende habilitetsspørsmålet, er det klare utgangspunktet at en dommer ikke blir inhabil ved tidligere å ha skrevet eller uttalt seg om det rettsspørsmålet som på et senere tidspunkt kommer opp i en sak. Dette gjelder også der dommeren - som i vårt tilfelle - har inntatt et klart og forbeholdsløst standpunkt. Det er åpenbart nyttig at dommere har full anledning til å gi uttrykk for sitt faglige syn i bøker, artikler og foredrag. Habilitetsreglene bør ikke stenge for dette."

En tilsvarende rettsoppfatning er lagt til grunn i flere tidligere rettsavgjørelser, jf. Rt. 1983 side 490 og Rt. 2000 side 30. Som hovedregel vil heller ikke den som selv har vært utsatt for en straffbar handling, være inhabil i senere tilsvarende saker, især ikke når forholdet ligger langt tilbake i tid. På denne bakgrunn er jeg ikke enig i at habilitetsreglene utgjør noe skår i den enkeltes ytringsfrihet. Inhabil blir man først når tilknytningen til saken er så sterk at den er egnet til å svekke tilliten til ens upartiskhet, jf. domstolloven § 108.

Det er viktig at dommere og andre aktører i rettspleien har tilstrekkelig kunnskap om seksualisert vold når de behandler saker om dette. Dersom domstolen i en konkret sak har behov for sakkyndighet på et bestemt område, må retten oppnevne sakkyndige etter straffeprosessloven § 138. Er saken avgjort uten nødvendig sakkyndig bistand, er dette en saksbehandlingsfeil som vil kunne lede til at dommen blir opphevet, jf. Rt. 1964 side 90 og Rt. 1975 side 772.

Når det gjelder saker som forutsetter en særlig fagkyndighet på et bestemt område, er det mer betryggende at retten oppnevner en sakkyndig fremfor å bygge sin egen private viten om de spørsmål som foreligger til behandling. Tar man straffesaker som eksempel, sikrer reglene i straffeprosessloven en effektiv kontradiksjon både om oppnevnelsen av den sakkyndige, og om den erklæring eller muntlige forklaring som arbeidet munner ut i, jf. § 141 og §§ 143-145. Erklæringer om rettsmedisinske spørsmål skal dessuten gjennomgås av Den rettsmedisinske kommisjon, jf. §§ 146 og 147. Tilsvarende regler gjelder ikke dersom dommeren i stedet bygger på sine egne kunnskaper om ulike faktiske forhold.