Skriftlig spørsmål fra Per Sandberg (FrP) til kommunal- og regionalministeren

Dokument nr. 15:359 (2004-2005)
Innlevert: 07.01.2005
Sendt: 10.01.2005
Besvart: 19.01.2005 av kommunal- og regionalminister Erna Solberg

Per Sandberg (FrP)

Spørsmål

Per Sandberg (FrP): Kan statsråden redegjøre for hva interkommunale selskap skal få lov til å drive med, når de også driver aktiv monopolvirksomhet?

Begrunnelse

Fremskrittspartiet har erfart at kommuner i enkelte regioner har gått sammen om å danne interkommunaleselskaper som i realiteten presser ut private aktører og etablerer monopol. Det er blant annet innenfor renovasjonssektoren dette har vist seg å være et problem.
Hvis man ser på et tilfelle hvor den interkommunale aktøren både driver innsamling av avfall fra private husstander (monopolavfall) og gir anbud til næringskunder i konkurranse med andre private aktører. I tillegg blir det interkommunale selskapene gitt fullmakt av kommunene til å utarbeide forskrifter, fastsette størrelsen på renovasjonsavgift for den enkelte husstand og vurdere for kommunen hva som skal settes ut på anbud. De private aktørene får ikke anledning til å komme med anbud på monopolavfall, mens kommunene benytter seg av det interkommunale selskapets tjenester uten å sjekke prisen. Samtidig er det interkommunale selskapet aktiv i oppkjøp av konkurrerende virksomhet.
En slik situasjon resulterer i at istedenfor å følge opp intensjonen bak den nye loven fra 2004 som begrenser monopolavfallsdelen betraktelig, bidrar kommunene passivt og det interkommunale selskapet aktivt for å bygge opp et interkommunalt selskap som presser ut de private aktørene uten konkurranse.
Dette er også årsaken til at renovasjonsutgiftene i enkelte byer ligger 25-30 millioner høyere enn andre sammenlignbare byer som benytter private aktører og anbudsprinsippet for å sikre et riktig prisnivå.

Erna Solberg (H)

Svar

Erna Solberg: Det er stilt et generelt spørsmål om hva interkommunale selskaper skal få lov til å drive med, når de også driver det som i brevet er omtalt som "aktiv monopolvirksomhet". Spørsmålet er begrunnet ved en henvisning til forhold på renovasjonssektoren. Jeg oppfatter spørsmålet slik at det dels er ønske om en redegjørelse for om gjeldende lovgivning legger begrensninger på interkommunale selskapers virksomhet, og dels om det bør ligge begrensninger på slike selskapers virksomhet.

Den beskrivelse av renovasjonssektoren som er gitt i brevet, reiser en rekke ulike problemstillinger. Jeg oppfatter det imidlertid slik at essensen i spørsmålet er om interkommunale selskaper på dette området opptrer i strid med konkurranselovgivningen. Generelt kan det sies at dersom kommunalt eide selskaper driver næringsvirksomhet, og således opptrer som en markedsaktør, må selskapets virksomhet skje innenfor rammen av de lover og regler som gjelder for markedsaktører på det aktuelle området, herunder regelverket om offentlig støtte.

Når det gjelder den delen av renovasjonsvirksomheten som drives i et konkurransemarked, vil de konkurranserettslige rammer for markedsaktørenes virksomhet fremgå av konkurranselovgivningen. Dette gjelder også spørsmål om misbruk av markedsmakt. Konkurransereglene er generelle, og må anvendes konkret på de enkelte tilfeller/selskaper for å kunne avgjøre om reglene er brutt. Konkurransetilsynet har som kjent en særlig oppgave her.

På renovasjonsområdet har kommunene et lovfestet ansvar. Etter forurensningsloven skal kommunen bl.a. sørge for innsamling av husholdningsavfall. Det vil være fornuftig med tanke på et lavest mulig gebyrnivå for innbyggerne, at kommunen vurderer flere måter å organisere denne innsamlingen på. Men det er opp til kommunen å bestemme om oppgaven skal utføres av kommunen selv, gjennom et interkommunalt samarbeid/selskap, eller konkurranseutsettes. Hvorvidt kommunen skal være alene om å yte slike tjenester beror med andre ord på en lokalpolitisk vurdering, og på hvorvidt det finnes private tilbydere.

Dersom et selskap både driver innsamling av husholdningsavfall på vegne av kommunene og innsamling av næringsavfall i konkurranse med private aktører, må det bl.a. unngås at inntekter fra den delen av virksomheten som er underlagt reglene om selvkost subsidierer den konkurranseutsatte delen av virksomheten. Dette stiller krav til kommunenes organisering av tjenestene. En god måte å løse dette på, kan være å skille virksomheten i forskjellige selskaper. Etter det jeg har informasjon om, har flere interkommunale selskaper skilt ut innsamling av næringsavfall i egne aksjeselskaper.

Etter en lovendring i forurensningsloven som trådte i kraft 1. juli 2004, er lovens avfallsdefinisjoner endret. Endringen innebærer at området for avfall som ikke er omfattet av tvungen kommunal renovasjon (næringsavfall) er blitt utvidet, mens avfall som er underlagt tvungen kommunal renovasjon (husholdningsavfall) er tilsvarende redusert. Det er virksomhetens eget ansvar å bringe næringsavfallet til lovlig avfallsanlegg, med mindre det gjenvinnes på annen måte. Det fremgår av forarbeidene at endringen av avfallsdefinisjonene har to hovedmålsettinger. Om dette heter det bl.a. følgende i Ot.prp. nr. 87 (2001-2002):

"Det er ønskelig å gi næringslivet større handlefrihet og ansvar til å velge avfallshåndtering innenfor de gjeldende miljøpolitiske rammebetingelser. [...]. Endringen er også ment å gjøre grensen mellom de ulike avfallstypene klarere".

Jeg legger til grunn at kommunene og de kommunalt eide selskapene som driver virksomhet på dette området er i gang med å tilpasse seg de rammebetingelsene som følger av endringene i forurensningslovens avfallsdefinisjoner.