Skriftlig spørsmål fra Steinar Bastesen (Kp) til kommunal- og regionalministeren

Dokument nr. 15:447 (2004-2005)
Innlevert: 27.01.2005
Sendt: 28.01.2005
Besvart: 04.02.2005 av kommunal- og regionalminister Erna Solberg

Steinar Bastesen (Kp)

Spørsmål

Steinar Bastesen (Kp): Regjeringen vil at irakere som har hatt midlertidig oppholdstillatelse i Norge etter å ha fått avslag på asyl, og som forsørger seg selv gjennom fast arbeid, nå skal få innvilget ordinær arbeidstillatelse. Forslaget skal ikke få betydning for andre, liknende saker.
Viser ikke denne spesialbehandlingen av irakiske kurdere at Regjeringen i praksis fører en asyl- og arbeidsinnvandringspolitikk etter innfallsmetoden?

Begrunnelse

Asylinstituttet er innført for å gi politisk forfulgte mennesker beskyttelse. Det er derfor svært viktig at dette instituttet ikke blir undergravet ved at man har ulik praksis overfor de ulike asylsøkergruppene. Menneskesmuglerne vil merke seg at den norske regjering ikke er konsekvent i forhold til å returnere asylsøkere. De har dermed lettere for å kunne skape forhåpninger om opphold i Norge også for nye grupper asylsøkere. Særlig fristende blir det å søke asyl i Norge for arbeidssøkende fra land det er vanskelig å tvangsreturnere borgere til. Dette vil føre til store ekstrabelastninger på saksbehandlingsapparatet som arbeider med asylsaker. Og det vil kunne undergrave asylinstituttets legitimitet i samfunnet.

Erna Solberg (H)

Svar

Erna Solberg: Det har vært svært viktig for meg å presisere at forslaget om å åpne for arbeidstillatelser for irakere som tidligere har hatt midlertidig tillatelse (såkalt MUF-tillatelse), ikke er et signal om en ettergivenhet i forhold til asylsøkere uten beskyttelsesbehov.

Det er heller ikke snakk om å forskjellsbehandle like saker. Det dreier seg om en helt spesiell gruppe, som gjennom sitt opphold i Norge har vært i en spesiell situasjon i forhold til andre asylsøkere. Denne gruppen ble i sin tid gitt midlertidig arbeidstillatelse uten rett til familiegjenforening eller bosettingstillatelse. Bakgrunnen var at man ikke kunne returnere tvangsmessig til Irak, og derfor ønsket å skaffe seg tid til å vurdere nye muligheter for dette. Samtidig med at de midlertidige tillatelsene ble gitt, ble denne gruppen aktivt bosatt i kommunene, og integrert i lokalsamfunn. Etter at man i 2001 begynte å avslå søknadene til denne gruppen etter at de midlertidige tillatelsene hadde utløpt, gav man likevel mange rett til å arbeide i Norge. Mange har derfor vært i fast arbeid helt siden de kom til landet, og har vært en viktig arbeidskraft i distriktene og i små lokalsamfunn. I tillegg ble søknadene om nye tillatelser fra denne gruppen i en periode stilt i bero på grunn av den spente situasjonen i Irak. I denne perioden hadde gruppen derfor lovlig opphold i Norge. Denne spesielle historikken er det som gjør at jeg i dag ønsker å åpne opp for å legalisere oppholdet til de i denne gruppen som har arbeid og kan forsørge seg selv.

Jeg vil presisere at forslaget ikke dreier seg om å gi asyl, beskyttelse eller oppholdstillatelse på humanitært grunnlag. Forslaget går ut på å gi en arbeidstillatelse, og søkerne vil etter forslaget ikke få bedre rettigheter enn andre arbeidsinnvandrere. Dersom de mister arbeidsforholdet må de reise hjem til Irak. Personer som ikke er i arbeid, må fortsatt rette seg etter avslagene og reise hjem.

Jeg vil derfor avvise påstanden om at forslaget indikerer en innvandringspolitikk etter "innfallsmetoden". Vi har over lengre tid vurdert denne gruppens situasjon i Norge, og forslaget jeg nå fremmer er nøye gjennomtenkt og kommer som et resultat av en svært spesiell situasjon.