Skriftlig spørsmål fra Jørund Leknes (SV) til moderniseringsministeren

Dokument nr. 15:466 (2004-2005)
Innlevert: 02.02.2005
Sendt: 03.02.2005
Rette vedkommende: Justisministeren
Besvart: 10.02.2005 av justisminister Odd Einar Dørum

Jørund Leknes (SV)

Spørsmål

Jørund Leknes (SV): Teknologirådet konkluderer i sin rapport om programvarepolitikk med at programvarepatenter er til hinder for innovasjon. Internasjonalt arbeides det fra mange ulike parter for å innføre regelverk for programvarepatenter.
Hva vil statsråden foreta seg for å hindre at Norge blir omfattet av slike regelverk?

Begrunnelse

Teknologirådet utgav i november 2004 rapporten "Programvarepolitikk for framtiden". Den er utarbeidet av en ekspertgruppe sammensatt med medlemmer fra Programvareutvikling og Akademia. Rapporten konkluderer med at selv om patenter innen andre felt er ment å være innovasjonsfremmende, fører det innen programvareområdet heller til redusert innsats innen forskning og utvikling.
Programvare bør ikke kunne patenteres på samme måte som andre oppfinnelser. Programvareutvikling skjer under andre forutsetninger enn nyvinninger innen for eksempel farmasøytisk industri. Mens man innen farmasøytisk industri har en meget ressurskrevende prosess med mange teststadier inntil et ferdig produkt er utviklet, kan en 17-åring på egen hånd utvikle programvare som flere millioner mennesker tar i bruk. Å undersøke om et produkt kommer i konflikt med et av flere hundre tusen registrere patenter er en svært omfattende oppgave. Det er derfor naturlig å anta at mange programmerere heller vil velge å ikke utvikle programvare som allmennheten kan ta nytte av, enn å risikere søksmål for å ha brutt et patent. Programvarepatenter er på denne måten til hinder for den dugnadsånden programvareutvikling ofte er preget av.

Odd Einar Dørum (V)

Svar

Odd Einar Dørum: Spørsmålet ble overført fra moderniseringsministeren.

Etter lov 15. desember 1967 nr. 9 om patenter (patentloven) § 1 annet ledd nr. 3 kan "noe som bare utgjør [...] programmer for datamaskiner" ikke patenteres. Dersom et datamaskinprogram utgjør en integrert del av en annen oppfinnelse, vil også selve programvaren kunne patenteres i denne sammenheng. Det er for eksempel langvarig praksis for at det kan gis patent på maskiner hvor et datamaskinprogram inngår i styringen av maskinen. Datamaskinprogrammer kan også patenteres isolert når programmet skal brukes for å styre tekniske prosesser. Patentloven § 1 annet ledd nr. 3 er dermed ikke et ubetinget hinder mot patentering av datamaskinprogrammer.

For at en oppfinnelse skal kunne patenteres, må den kunne gi et teknisk bidrag, det vil si at oppfinnelsen må innebære en lovbundet utnyttelse av naturens materiale og energi. Dette vilkåret må også være oppfylt for at datamaskinprogrammer skal kunne patenteres. Det kan hevdes at alle datamaskinprogrammer som kjøres på et datamaskinsystem blant annet får elektriske ladninger til å bevege seg rundt i systemet, og dermed utnytter naturkreftene. Dette er imidlertid noe som er felles for alle datamaskinprogrammer, og det er dermed ikke tilstrekkelig for å oppfylle vilkåret om at oppfinnelsen må ha teknisk karakter. For at et datamaskinprogram skal kunne patenteres, må programmet ha en teknisk karakter ut over dette. For å illustrere dette med eksempler vil ikke et tekstbehandlingsprogram eller et regnearkprogram kunne patenteres. På den annen side vil et program som for eksempel styrer ABS-bremsesystemet i en bil eller balansen i et fly kunne patenteres.

Selv om det ikke er adgang til å få patent på datamaskinprogrammer etter patentloven, kan den som utvikler et datamaskinprogram få enerett til å unytte programmet etter lov 12. mai 1961 nr. 2 om opphavsrett til åndsverk mv. (åndsverksloven) dersom programmet må regnes som et åndsverk, se åndsverkloven § 1 annet ledd nr. 12, jf. første ledd. For at et datamaskinprogram skal regnes som et åndsverk må det oppfylle kravene til såkalt verkshøyde, det vil si at programmet i noen grad må være uttrykk for en individuell nyskaping preget av åndsvirksomhet fra utviklerens side.

Et forslag fra EU-kommisjonen til Europaparlaments- og Rådsdirektiv om patentering av datamaskinimplementerte oppfinnelser ble fremlagt 20. februar 2002 (COM(2002) 92 final, 2002/0047 (COD)). Forslaget har som mål å harmonisere rettstilstanden vedrørende patenterbarheten av datamaskinimplementerte oppfinnelser i medlemsstatene.

Alle EU-landene er tilsluttet Den europeiske patentkonvensjonen. Norge har ikke tiltrådt denne konvensjonen, men gjennom EØS-avtalen er Norge forpliktet til å følge de materielle reglene i konvensjonen. Dette omfatter blant annet konvensjonens regler om hva slags oppfinnelser som kan patenteres. Etter konvensjonen kan ikke datamaskinprogrammer som sådanne patenteres. Dette svarer til patentloven § 1 annet ledd nr. 3, jf. punkt 1. Norsk praksis på området er i hovedtrekk lik Det europeiske patentverkets praksis. Det europeiske patentverket gir patenter med virkning for alle statene som er tilsluttet Den europeiske patentkonvensjon.

I EU er det gitt over 30 000 patenter som gjelder datamaskinimplementerte oppfinnelser. Forskjellig praktisering av rettsreglene kan ifølge Kommisjonen medføre handelshindringer.

Etter 1999 har det i EU og verden for øvrig pågått en debatt om åpen kildekode for datamaskinprogrammer (open source software) kontra patentering. Det blir hevdet av utviklere og brukere av datamaskinprogrammer basert på åpen kildekode og et betydelig antall små og mellomstore bedrifter at patentering på dette området kan hemme utviklingen og begrense konkurransen til fordel for de multinasjonale selskapene. Høsten 2000 innledet EU-kommisjonen en konsultasjonsprosess om patentering av datamaskinprogrammer. Det ble uttrykt et klart behov for handling på grunn av usikkerheten om patenterbarheten av datamaskinprogrammer. Fronten er skarp mellom dem som mener at slike patenter overhodet ikke skal kunne meddeles, og dem som mener at harmonisering bør skje på grunnlag av gjeldende praksis ved Det europeiske patentverket.

Situasjonen i USA og Japan er også av betydning ved vurderingen av tilnærmingen, ut fra et ønske om å skape tilnærmet like vilkår for næringsdrivende i de forskjellige markedene. Den største forskjellen er at det i Europa kreves at oppfinnelsen skal gi et teknisk bidrag, mens det ikke gjelder noe strengt krav om dette i USA. I USA kan derfor programvare patenteres i større utstrekning enn i Europa.

I EU-kommisjonens forslag er det lagt opp til at direktivet skal kodifisere gjeldende praksis fra Det europeiske patentverket. Siden direktivet gjelder immaterielle rettigheter, vil det være EØS-relevant, slik at det etter vedtakelsen vil bli en prosess om innlemming av direktivet i EØS-avtalen.

I WIPO (World Intellectual Property Organization) har det i lengre tid i The Standing Committee on the Law of Patents pågått et arbeid med å utarbeide en traktat om harmonisering av den materielle patentretten (Substantive Patent Law Treaty). Et av de mange spørsmålene som denne komiteen arbeider med, er spørsmålet om patentering av datamaskinprogrammer. Norge har sammen med flere andre land, blant annet de fleste europeiske land, tatt til orde for at en ny traktat ikke skal påtvinge landene noen utvidelse av patenteringsadgangen for datamaskinprogrammer. På den annen side har særlig USA gått inn for at traktaten skal foreskrive en vid patenteringsadgang på dette området. På grunn av store motsetninger i dette og flere andre spørsmål er det usikkert om det i det hele tatt vil komme noe resultat ut av arbeidet. Et resultat synes under enhver omstendighet å ligge langt frem i tid.

Jeg mener at den norske patentloven og gjeldende patenteringspraksis i Norge gir en tilfredsstillende avgrensning av hvilke datamaskinprogrammer som skal kunne patenteres. Jeg er samtidig skeptisk til endringer som vil føre til en utvidelse av patenteringsadgangen for datamaskinprogrammer, særlig fordi det vil kunne vise seg å virke hemmende for innovasjonen i små og mellomstore bedrifter.

Slik forslaget til EU-direktiv ser ut pr. i dag, vil det ikke føre til endringer i norsk praksis. Patentstyrets praksis er allerede i samsvar med Den europeiske patentkonvensjonen, og hovedhensikten med direktivforslaget er å klargjøre rettstilstanden basert på gjeldende praksis fra Det europeiske patentverket. Det vil etter mitt syn være positivt at denne praksisen klargjøres i et direktiv siden det i dag hersker en viss usikkerhet. Jeg antar at en slik klargjøring særlig vil være gunstig for små og mellomstore bedrifter. Det er lite sannsynlig at det endelige direktivet vil legge opp til en utvidelse av adgangen til å patentere programvare.

Tilleggssvar 16. februar 2005:

Jeg viser til mitt svar 10. februar 2005 på ovennevnte spørsmål. Jeg har etter at svaret ble sendt mottatt opplysninger om den siste utvikling i saken innen EU, og vil med dette supplere mitt svar.

Europaparlamentet har nylig ved annen gangs behandling av direktivforslaget besluttet å be EU-kommisjonen om å legge frem et nytt forslag til direktiv om datamaskinimplementerte oppfinnelser. Beslutningen må ses på bakgrunn av at Europaparlamentet da det behandlet saken første gang foreslo flere endringer i direktivforslaget for å sikre at det ikke blir gitt patenter på ren programvare, og at disse forslagene ikke ble tatt til følge av EU-rådet før annen gangs behandling i parlamentet.

Den siste utviklingen i saken forsterker inntrykket av at det er lite sannsynlig at det endelige direktivet vil legge opp til en utvidelse av adgangen til å patentere programvare. Det er også sannsynlig at parlamentets beslutning vil føre til at vedtagelsen av direktivet vil bli betydelig utsatt.