Arne Sortevik (FrP): Det viser seg at flere EU-borgere får støtte fra Lånekassen til å studere i sitt hjemland fordi de er definert som reelle arbeidstakere. Disse studentene er ikke norske statsborgere.
Vil statsråden sørge for at Lånekassens virksomhet defineres som et klart utdanningspolitisk virkemiddel, slik at Lånekassens ressurser brukes til utdanningssøkende i inn- og utland med norsk statsborgerskap?
Begrunnelse
Ifølge Lånekassen viser det seg at flere EU-borgere får støtte fra den norske Lånekassen til å studere i sitt hjemland. Disse studentene er ikke norske statsborgere. EØS-avtalen forbyr forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet, og skal sikre fri bevegelighet for arbeidstakere, og en person har rett til utdanningsstøtte når personen har lovlig opphold i Norge som reell arbeidstaker. I forhold til retten til studiefinansiering er det f.eks. tilstrekkelig at arbeidstaker har hatt deltidsjobb som ikke gir tilstrekkelig inntekt til å kunne forsørge seg selv, og at arbeidsforholdet har hatt en viss varighet. Det vises i denne forbindelse til den siste tids diskusjon om manglende kontantstøtte for norske studenter som studerer i EØS-land. De studenter som har mindreårige barn når de studerer kvalifiserer i Norge til mottak av kontantstøtte, men gjør det ikke ved opphold som student i EØS-området. Den økonomiske virkningen av at norske studenter når de studerer i utlandet ikke får ytelser de får som norsk student i Norge er negativ og lite motiverende for et studieopphold i utlandet. Jeg mener disse to sakene bør sees i sammenheng, og det virker uforståelig at reglene skal være slik at EU-borgere som studerer i sine hjemland skal få full utdanningsstøtte, mens norske studenter med mindreårige barn i utlandet skal miste en økonomisk støtte de får som studenter med mindreårige barn i Norge.