Skriftlig spørsmål fra Arne Sortevik (FrP) til utdannings- og forskningsministeren

Dokument nr. 15:501 (2004-2005)
Innlevert: 15.02.2005
Sendt: 15.02.2005
Besvart: 22.02.2005 av utdannings- og forskningsminister Kristin Clemet

Arne Sortevik (FrP)

Spørsmål

Arne Sortevik (FrP): Det viser seg at flere EU-borgere får støtte fra Lånekassen til å studere i sitt hjemland fordi de er definert som reelle arbeidstakere. Disse studentene er ikke norske statsborgere.
Vil statsråden sørge for at Lånekassens virksomhet defineres som et klart utdanningspolitisk virkemiddel, slik at Lånekassens ressurser brukes til utdanningssøkende i inn- og utland med norsk statsborgerskap?

Begrunnelse

Ifølge Lånekassen viser det seg at flere EU-borgere får støtte fra den norske Lånekassen til å studere i sitt hjemland. Disse studentene er ikke norske statsborgere. EØS-avtalen forbyr forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet, og skal sikre fri bevegelighet for arbeidstakere, og en person har rett til utdanningsstøtte når personen har lovlig opphold i Norge som reell arbeidstaker. I forhold til retten til studiefinansiering er det f.eks. tilstrekkelig at arbeidstaker har hatt deltidsjobb som ikke gir tilstrekkelig inntekt til å kunne forsørge seg selv, og at arbeidsforholdet har hatt en viss varighet. Det vises i denne forbindelse til den siste tids diskusjon om manglende kontantstøtte for norske studenter som studerer i EØS-land. De studenter som har mindreårige barn når de studerer kvalifiserer i Norge til mottak av kontantstøtte, men gjør det ikke ved opphold som student i EØS-området. Den økonomiske virkningen av at norske studenter når de studerer i utlandet ikke får ytelser de får som norsk student i Norge er negativ og lite motiverende for et studieopphold i utlandet. Jeg mener disse to sakene bør sees i sammenheng, og det virker uforståelig at reglene skal være slik at EU-borgere som studerer i sine hjemland skal få full utdanningsstøtte, mens norske studenter med mindreårige barn i utlandet skal miste en økonomisk støtte de får som studenter med mindreårige barn i Norge.

Kristin Clemet (H)

Svar

Kristin Clemet: Gjennom EØS-avtalen godtok Norge rådsforordning 1612/68 om fri bevegelighet for arbeidstakere m.v. Denne forordning innebærer bl.a. at arbeidstakere fra annet EØS-land som er bosatt i Norge har krav på de samme sosiale ytelsene som landets egne innbyggere. Gjennom en ganske omfattende rettspraksis har begrepet "sosiale ytelser" også blitt tolket slik at det omfatter studiefinansiering for arbeidstakere som er blitt ufrivillig arbeidsløse, eller finansiering av utdanning som har en klar sammenheng med arbeidet.
Rettspraksis har også sikret at barn av arbeidstakere som faktisk er forsørget av arbeidstakeren og har fulgt med forsørgeren til et annet land innenfor EU, får studiefinansiering på linje med landets egne borgere. Rettspraksis har videre fastsatt at studenten kan ta med seg studiefinansiering til et annet land, også til sitt eget hjemland, dersom landet vanligvis finansierer studier av denne type i vedkommende land for egne statsborgere. Norge har gjennom EØS-avtalen bundet seg til å godta EUs rettspraksis på området.
For å motta støtte til utdanning i utlandet må en søker ha bodd i Norge eller et nordisk land to av de siste fem årene, en regel som gjelder både norske statsborgere som har kommet til Norge som EØS-arbeidstakere eller barn/ektefelle av EØS-arbeidstakere.
Utdannings- og forskningsdepartementet har besvart en henvendelse fra ESA 14. februar 2005 om hvordan Lånekassens forskrifter anvendes på dette området.
Jeg forstår at det kan virke urimelig at utenlandske statsborgere i visse tilfeller kan motta utdanningsstøtte fra Norge for å studere i hjemlandet. Det pågår nå et arbeid innenfor EU, der man ser på om dagens ordning slår urimelig ut for landene med de mest sjenerøse studiefinansieringsordningene. Departementet følger dette arbeidet nøye. Utdannings- og forskningsdepartementet vurderer kontinuerlig behov for endringer i regelverket for utdanningsstøtte på bakgrunn av EØS-regelverket og andre internasjonale forpliktelser.
Jeg viser for øvrig til Ot.prp. nr. 48 (2004-2005), der formålet med norsk utdanningsfinansiering er omtalt.