Skriftlig spørsmål fra Audun Lysbakken (SV) til finansministeren

Dokument nr. 15:545 (2004-2005)
Innlevert: 22.02.2005
Sendt: 23.02.2005
Rette vedkommende: Justisministeren
Besvart: 04.03.2005 av justisminister Odd Einar Dørum

Audun Lysbakken (SV)

Spørsmål

Audun Lysbakken (SV): Hva er forskjellen i nivået på inkassosalærer i Norge, Sverige og Danmark, og hva er bakgrunnen for at nivået er så høyt i Norge?

Begrunnelse

Det er vesentlige forskjeller i størrelsen på inkassosalærer i Norge, Sverige og Danmark. For mange gjeldsofre fører de særlig høye salærene i Norge til at gjeldsbyrden vokser svært raskt når et krav er sendt til inkasso.

Odd Einar Dørum (V)

Svar

Odd Einar Dørum: Spørsmålet ble overført fra finansministeren.

Inkassolovgivningen i Norge, Sverige og Danmark er ikke harmonisert. Det er derfor vanskelig å foreta direkte sammenligninger mellom lovgivningen i de tre landene. Det er likevel mulig å gi en viss oversikt over hvilke forskjeller det er i nivået på skyldnerens ansvar for utenrettslige indrivingskostnader ("inkassosalærer").

Utgangspunktet i norsk rett er at skyldneren plikter å erstatte fordringshaverens "nødvendige kostnader" ved utenrettslig inndriving, jf. inkassoloven § 17 første ledd første punktum. I forskrift 14. juli 1989 nr. 562 til inkassoloven m.m. (inkassoforskriften) er det gitt nærmere regler om skyldnerens ansvar for utenrettslige indrivingskostnader. Forskriften skiller mellom to typer satser: Satser for gebyrmessig erstatning (inkassoforskriften kap. 1) og maksimalsatser (inkassoforskriften kap. 2). Forskjellen er at de gebyrmessige satsene kan kreves uten at kreditor behøver å dokumentere et konkret tap pga. inndrivingstiltaket. Begge typer satser blir beregnet ut fra en grunnsats ("inkassosatsen"), som for tiden er på 540 kr. Denne særskilte inkassosatsen ble innført av Regjeringen i 2002 og ligger nå ca. 300 kr under det nivå den ville ha hatt etter den tidligere ordning knyttet til rettsgebyret.

Gebyrmessig erstatning kan kreves for bestemte typer inndrivingstiltak. Det kan kreves 1/10 av inkassosatsen (54 kr) for henholdsvis purringer og inkassovarsler. For en betalingsoppfordring som tilfredsstiller kravene i inkassoloven, kan det kreves et beløp lik 3/10 av inkassosatsen (162 kr).

Maksimalsatsene setter et øvre tak for skyldnerens erstatningsansvar. Disse satsene varierer med hovedkravets størrelse, hvor langt i inndrivelsesprosessen man har kommet, og om kravet skriver seg fra merverdiavgiftspliktig virksomhet eller ikke. For et krav på 5 000 kr er for eksempel maksimalsatsen 810 kr eller 1 620 kr, avhengig av om det er en "lett" eller "tung" sak (hvis skyldneren har oversittet betalingsfristen i en betalingsoppfordring med mer enn 14 dager, er det en "tung" sak). Hvis kravet ikke skriver seg fra merverdiavgiftspliktig virksomhet, økes maksimalsatsen med den alminnelige merverdiavgiftssatsen.

I Sverige kan det kreves 50 svenske kroner for skriftlige purringer. For betalingsoppfordringer kan det kreves 160 svenske kroner, mens det kan kreves 150 svenske kroner for opprettelse av en fullstendig nedbetalingsplan.

Etter den danske forsinkelsesrenteloven § 9 a kan fordringshaveren kreve at skyldneren betaler for "rimelige og relevante omkostninger" ved utenrettslig inndrivelse. Av loven følger det at fordringshaveren kan kreve høyst 100 danske kroner for hver purring, likevel slik at det bare kan sendes ut tre purringer for samme krav. Det kan kreves høyst 100 danske kroner for å be en annen om å inndrive fordringen på fordringshaverens vegne. Det er i forskrift fastsatt maksimalsatser for skyldnerens erstatningsansvar ved henholdsvis fremmedinkasso og egeninkasso. For et krav på 5 000 danske kroner, er for eksempel satsen 700 danske kroner ved fremmedinkasso og 450 danske kroner ved egeninkasso. Ved fremmedinkasso må skyldneren i tillegg betale for merverdiavgiften på inkassotenesten, hvis fordringshaveren er registrert i merverdiavgiftsregisteret.

De norske reglene om ansvar for inndrivingskostnader er basert på erstatningsrettslig tankegang: Skyldneren skal dekke fordringshaverens nødvendige kostnader ved å inndrive kravet, enten fordringshaveren gjør dette selv eller ved hjelp av et inkassoforetak. Fordringshaveren skal ikke bli påført et økonomisk tap som følge av at skyldnerens mislighold. I tillegg til denne reparative effekten er reglene også ment å ha en preventiv effekt: De skal gi skyldnerne et incitament til å betale rettidig. Reglene fungerer dessuten som en slags økonomisk rammeregulering av inkassoforetakene. I den forbindelse nevnes at 20 av landets 124 inkassoforetak hadde negativt driftsresultat ved utgangen av første halvår i 2004.