Finn Kristian Marthinsen (KrF): Når personer på grunn av f.eks. bevegelseshemming trenger spesialtilpasset kjøretøy/yrkesmaskiner, blir det først foretatt grundig vurdering av om forutsetningene er til stede. Det er nødvendig og riktig. Det er også forståelig at slik saksbehandling tar noe tid.
Vil det ikke i fortsettelsen kunne være tilstrekkelig med bekreftelse fra f.eks. fastlegen om at det ikke har skjedd noen endring i vedkommendes situasjon, som dokumentasjon for ev. fornyelse av kjøretøy/yrkesmaskin?
Begrunnelse
Bakgrunnen for spørsmålet ligger i et bedriftsbesøk jeg hadde for kort tid siden. Bedriftslederen er både bonde og maskinentreprenør med en del personer i arbeid. Han beveger seg selv i rullestol, men er samtidig aktiv både i traktor og anleggsmaskin. For å kunne være yrkesaktiv på denne måten, har han fått tilpasset anordninger som gjør det mulig for ham å komme inn og ut av førerhus.
Ordningen og mulighetene for bevegelseshemmede ser han som gode. Men det synes å oppstå unødvendig byråkrati og tidsspille når det skal skje fornyelser hvor det offentlige skal yte bistand. Da settes den samme prosedyren i gang som ved første gangs søknad. De samme undersøkelser, saksbehandlinger og tidsbruk.
Så langt jeg er kjent med, praktiseres dette i de fleste tilfeller for bruk av hjelpemidler. Selv om det går et tidsintervall mellom hver gang det er mulig å få fornyet innkjøp med offentlig støtte, burde det kunne la seg ordne uten de gjentatte prosedyrer. En attest fra en fastlege vil kunne si om personens tilstand har endret seg fra forrige gang søknad ble innvilget. Der hvor legen er usikker på om endringen tilsier ny vurdering, bør dette kunne uttales. Men det synes naturlig å legge til rette for at normal saksgang etter første gangs vurdering og behandling, vil være tidsbesparende og irritasjonsdempende.