Begrunnelse

Det har i flere tilfeller av tiltak i sjø og på sjøbotn, f.eks. dumping av masse, vist seg at fiskeriinteressene ikke blir hørt eller tilstrekkelig hensyntatt av de myndigheter som det i dag er nødvendig å ha tillatelser fra ved slike tiltak.
Til tross for at fiskerne er noen av de som berøres mest av tiltak i sjø, er ikke fiskerimyndighetene, som representanter for fiskerne og fiskeriforvaltningen, direkte høringsinstans, og tiltak i fiskeområder kan gjennomføres uten at det er nødvendig med tillatelse fra fiskerimyndighetene. Dumping av masse i fiskefelt trenger i dag i mange tilfeller tillatelser flere myndigheter f.eks. Sjøfartsmuseet, fylkesmann, forurensningstilsynet og Kystverket/Havnemyndighet og berørte kommuner, men ikke fiskerimyndighetene.
Fiskerimyndighetene får seg som oftest saken forelagt av Kystverket, i den grad tiltaket skjer utenom havnedistrikt. Fiskeridirektoratet er likevel ikke en av de myndighetene tiltakshaver er nødt til å søke. Dette gjør at fiskeriinteressene i beste fall blir ivaretatt av myndigheter/etater som har disse interessene som sekundæroppgave. Dette har ifølge flere vært lite tilfredsstillende for fiskerne.
Flere fiskere og fiskeriorganisasjoner har også etterlyst en klarere og mer aktiv bruk av § 26 i saltvannsfiskeloven, som setter forbud mot å hensette gjenstander på sjøbunnen mv., og at bestemmelsen gis en mer generell gyldighet. Bestemmelsen er snever og praksisen er dessverre enda snevrere. Bestemmelsen er gruppert i lovens kapittel Regler om orden på fiskefeltet mv. Dessverre har det vist seg at myndighetene i liten grad gjør bruk av de muligheter som finnes for å pålegge fjerning.
Flere har derfor etterlyst en regel som fastsetter at tiltak i sjø, sjøbotn og/eller elvemunning ikke kan iverksettes uten at tillatelse/samtykke fra Fiskeridirektoratet/Fiskerikontor foreligger.