Skriftlig spørsmål fra Karin Andersen (SV) til kommunal- og regionalministeren

Dokument nr. 15:752 (2004-2005)
Innlevert: 04.05.2005
Sendt: 06.05.2005
Besvart: 12.05.2005 av kommunal- og regionalminister Erna Solberg

Karin Andersen (SV)

Spørsmål

Karin Andersen (SV): Norge har ratifisert Palermoprotokollen, som skal bekjempe og straffe handel med mennesker, særlig kvinner og barn. Protokollens definisjon spesifiserer plikt til å beskytte alle ofre for denne handelen og ikke bare de som i en straffesak kan bevise seg utsatt for tvang. Kommunalministeren legger vekt på at man må sikre seg at kvinnene er faktiske ofre for trafficking og ikke prostituerer seg frivillig.
Hva vil Regjeringen gjøre for å sikre en praksis gir beskyttelse og ikke er i strid med protokollens definisjon?

Begrunnelse

I desember 2000 samlet 148 land seg i Palermo, Italia til en konferanse som åpnet for signering av den nye FN-konvensjonen. Forut for dette hadde mange jobbet hardt i mer enn to år for å få en protokoll som faktisk ivaretok ofrene for menneskehandel. En viktig del av dette er at protokollens definisjon av trafficking har et menneskerettighetsfokus. Protokollen er basert på internasjonale menneskerettigheters prinsipper.
Ifølge protokollen har alle ofre for menneskehandel krav på beskyttelse, ikke bare de som kan bevise tvang og overgrep (artikkel 3a og b) og det spesifiseres også tydelig i artikkel 3b at samtykke hos ofre for menneskehandel skal anses som irrelevant. Begrunnelsen for dette er blant annet at det finnes mange ulike former for "samtykke" sett ut fra et vidt tvangsperspektiv. Tvang behøver ikke å bety at man er innelåst eller utsettes for fysiske overgrep. Det er en hårfin balansegang mellom "samtykke" og tvang i en rekke av disse sakene, og avgrensning er uklar. Et sterkt behov for å tjene penger for kvinner som kommer fra ekstremt fattige og kummelige kår kan gi et "samtykke" til utnyttelse.
Fra et asyljuridisk standpunkt har Palermoprotokollens artikkel 14 pålagt landene en forpliktelse til å gi ofrene tilgang til asylinstituttet i det enkelte land. I tillegg har UNHCR slått fast i en egen paragraf i sine retningslinjer vedrørende kjønnsbasert forfølgelse at menneskehandel skal inkluderes og vurderes der.
Når man i Norge ser på grunner til asyl må man også se på fremtidig risiko for ny menneskehandel og forfølgelse i hjemlandet. De har vært ofre tidligere og den koblingen kan også føre til fremtidig forfølgelse. Internasjonal juridisk ekspertise på området peker også på at ofre for menneskehandel må vurderes ut fra FNs flyktningkonvensjon og dens definisjon "spesiell sosial gruppe".

Erna Solberg (H)

Svar

Erna Solberg: I Regjeringens handlingsplan mot handel med kvinner og barn 2003-2005, ble det lansert en rekke ulike tiltak som skulle bidra til bekjempelsen av denne type kriminalitet. Som det fremgår av handlingsplanen er de ulike tiltakene av forskjellig karakter, hvilket er naturlig ettersom menneskehandel er et svært komplekst fenomen som må motarbeides på ulike samfunnsnivåer samtidig- så vel nasjonalt som internasjonalt.

Som en oppfølging av handlingsplanen ble det innført en refleksjonsperiode som forhindrer at ofre for menneskehandel bortvises/utvises før de har fått mulighet til å områ seg, motta hjelp og informasjon og å vurdere anmeldelse av bakmennene. Etter at refleksjonsperioden har løpt ut kan ofre for menneskehandel gis en midlertidig arbeids- og oppholdstillatelse. Det er ikke et vilkår for å gi en refleksjonsperiode at offeret allerede har anmeldt forholdet. Ordningen med midlertidig oppholdstillatelse knytter seg imidlertid til en straffesak og det er nødvendig med en uttalelse fra politiet om behovet for at offeret får oppholde seg i Norge mens straffesak/etterforskning pågår.

Det er imidlertid ikke bare reglene om refleksjonsperiode og midlertidig oppholdstillatelse som gir beskyttelse for offer for menneskehandel. Ofre for menneskehandel vil alltid kunne søke om asyl. I tillegg vil ofre for menneskehandel kunne få en oppholdstillatelse dersom det for øvrig foreligger sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til riket.

Den såkalte Palermoprotokollen er et sentralt dokument i bekjempelsen av menneskehandel, og pålegger statene å iverksette ulike tiltak i kampen mot menneskehandel. Norge etterlever de forpliktelser som fremgår av protokollen.

Av artikkel 14 fremgår det at protokollen ikke griper inn i de folkerettslige forpliktelser som ellers måtte foreligge for den aktuelle stat. I tilfeller der en person som har vært offer for menneskehandel/trafficking, søker om asyl, vil det altså på vanlig måte bli vurdert om vedkommende fyller vilkårene for flyktningstatus og beskyttelse, og om vilkårene for oppholdstillatelse på grunn av sterke menneskelige hensyn er oppfylt. Beskyttelsesvurderingen er ofte kompleks; for det er den fremtidige forfølgelsesfaren som skal vurderes. Det må særlig ses hen til om myndighetene i vedkommendes hjemland kan yte tilstrekkelig beskyttelse mot den overgrepsfaren som eventuelt måtte foreligge. I Norge har enkelte ofre for menneskehandel blitt anerkjent som flyktninger, og dette uavhengig av om bakmennene har blitt dømt for overgrepene. Det har her blitt ansett å foreligge forfølgelsesfare i henhold til flyktningkonvensjonens forfølgelsesbegrep, gjerne fordi omstendighetene har vist at det har foreligget en reell fare for at vedkommende ved en eventuell retur til hjemlandet, på ny vil bli utsatt for trafficking, såkalt "re-trafficking".

I hvilken grad ofre for menneskehandel får anledning til å oppholde seg i Norge er av betydning for den videre hjelp og bistand. Jeg mener det er viktig at ofre ikke sendes ut av landet uten å ha fått informasjon og hjelp samt tid til å områ seg og vurdere anmeldelse av bakmennene. Det er kommet kritikk av at dagens ordninger ikke fungerer, og jeg vil derfor se nærmere på de eksisterende ordinger i forbindelse med arbeidet med ny handlingsplan mot menneskehandel.