Skriftlig spørsmål fra Gjermund Hagesæter (FrP) til finansministeren

Dokument nr. 15:756 (2004-2005)
Innlevert: 04.05.2005
Sendt: 06.05.2005
Besvart: 23.05.2005 av finansminister Per-Kristian Foss

Gjermund Hagesæter (FrP)

Spørsmål

Gjermund Hagesæter (FrP): Norske selskap som er representert i utlandet må ofte betale private kostnader som f.eks. boutgifter og skolepenger for å få norske arbeidstakere til å ta på seg slike oppdrag.
Synes finansministeren det er hensiktsmessig å pålegge bedriftene arbeidsgiveravgift på slike utgifter, eller synes finansministeren at det bør legges bedre til rette for at norske bedrifter og arbeidstakere kan opparbeide seg internasjonal kompetanse?

Begrunnelse

At nordmenn jobber i utlandet tilfører kompetanse og erfaring og er viktig for Norge som kunnskapssamfunn. Denne flyten av arbeidskraft bør det derfor ikke legges hindringer for. Norske statsborgere på oppdrag i utlandet får ofte boutgiftene, samt skole til barna dekket av arbeidsgiver. Dette regnes ikke som skattepliktig inntekt av ligningskontorene, men arbeidsgivers kostnader ved dette blir gjenstand for arbeidsgiveravgift.
Ved henvendelse til et ligningskontor blir det opplyst at så lenge selskapet har norsk styre er det å anse som et norsk selskap, men at dersom administrasjonen endres vil selskapet kunne anses som utenlandsk og dermed unngå arbeidsgiveravgift på disse kostnadene bedriften har i forbindelse med de norske ansatte. Dette kan vanskelig sies å trygge norske eierinteresser eller oppmuntre til norsk initiativ i utlandet. Slik reglene praktiseres i dag er snarere det motsatte tilfellet.

Per-Kristian Foss (H)

Svar

Per-Kristian Foss: Arbeidsgivernes plikt til å svare avgift til folketrygden er generelt utformet, og skiller ikke mellom arbeid i innland og utland. Det skilles heller ikke mellom arbeidsforhold som medfører lønnsskatteplikt til Norge, og arbeidsforhold som ikke gjør det pga. utenlandsoppholdets varighet mv. Lønnsskattefritaket etter den gjeldende ettårsregel i skatteloven § 2-1 tiende ledd begrenser ikke plikten til å svare avgift til folketrygden, verken for den ansatte (som fortsatt er trygdet og skal svare medlemsavgift) eller for arbeidsgiveren. Men dersom arbeidet i utlandet utføres av utlending som ikke er medlem i den norske folketrygden, fritas arbeidsgiveren for arbeidsgiveravgiftsplikt, jf. folketrygdloven § 23-2 niende ledd.

Dette viser at avgiftsplikten til folketrygden er knyttet til behovet for trygdefinansiering. I dette lys gir det ikke noe godt grunnlag for avgiftsfritak at norske bedrifter konkurrerer med utenlandske bedrifter og sysselsettingsforhold som faller utenfor den norske folketrygden. Dette gjelder uansett om konkurransen gjelder eksportmarkedet, importmarkedet eller norske bedrifters stasjoner i utlandet.

Gitt at de norske bedriftenes lønnsutbetalinger ved utestasjonering av ansatte er avgiftspliktige, blir det ut fra konkurransehensyn et noe mer marginalt spørsmål at også tilleggsytelser til lønnen kan bli avgiftspliktige. Regelverket om tilleggsytelser er nokså sammensatt, og jeg vil her begrense meg til en kort oversikt.

Prinsipielt er det viktig at tilleggsytelser til dekning av private behov likebehandles med lønn, slik at vi unngår kunstig overgang fra kontant lønn til andre godtgjørelsesformer i de enkelte arbeidsforhold. Dette gjelder også i situasjoner med lønnsskattefritak ved utestasjonering av over ett års varighet. I disse situasjonene blir riktignok både lønnen og tilleggsytelsene skattefrie, men det gir ikke noe grunnlag for avgiftsfritak, heller ikke for tilleggsytelsene.

Avgiftsfritak for tilleggsytelser må i tilfelle baseres på at ytelsen etter sin art og sitt formål faller utenfor en rimelig avgrensning av avgiftsområdet. Dette området er for tilleggsytelsers vedkommende (naturalytelser og utgiftsgodtgjørelser) knyttet sammen med trekkplikten. Det typiske eksempel er her arbeidsgivers dekning av tjenesteutgifter. Slik dekning er ikke bare skattefri, men også trekkfri og avgiftsfri. Det samme gjelder dekning av merutgifter til bolig og reise ved pendling mellom fast bolig og pendlerbolig. Dekning av andre utgiftstyper, herunder rene privatutgifter, faller imidlertid generelt innenfor både trekkplikten og avgiftsplikten. Disse avgrensningene gjelder uansett om utestasjoneringen leder til lønnsskattefritak eller ei.

Dersom den ansatte utestasjoneres på pendlervilkår, dvs. med bibehold av fast bolig og familie her hjemme, og med en viss besøkshyppighet hos familien, vil utgiftene til tjenestebolig i arbeidslandet bli regnet som merutgifter ved pendlingen. Disse merutgiftene kan da arbeidsgiveren dekke skatte-, trekk- og avgiftsfritt.

Dersom den ansatte utestasjoneres med familie, foreligger det i teknisk forstand ingen pendlersituasjon. Boutgiftene i arbeidslandet er da i utgangspunktet ingen merutgift, heller ikke om den utenlandske boligen er dyrere enn den norske. Dette kan sammenlignes med at det ikke innebærer noen skatterettslig merutgift å gå over til å bo i en dyrere bolig på grunn av skifte av arbeidssted innenlands.

I tilfeller hvor arbeidsgiveren i en slik ikkependler-situasjon likevel dekker boutgiftene ute helt eller delvis, ville det ikke være riktig å frita arbeidsgiveren for avgiftsplikt av dekningen. Dette gjelder selv om de norske ligningsmyndighetene unnlater inntektsbeskatning av dekningen, enten på grunn av ettårsregelen som nevnt eller på grunn av en nettovurdering ved dyre boforhold ute.

I praksis har det i noen grad vært godtatt skattefritak også for arbeidsgivers dekning av utgifter til barns skolegang i utlandet, når arbeidsoppholdet ute er årsaken til behovet for slik skolegang. Dette henger sammen med at familien da går glipp av det norske gratis skoletilbudet for barna sine under arbeidsoppholdet ute. Men dette ligger utenfor det vanlige fritaksområdet for trekk- og avgiftsplikt, slik at skattefritaket ikke kan lede til fritak også på dette området.

Folketrygdloven har ikke noe unntak for arbeidsgivergiftsplikten fordi om arbeidsgiveren holder til i utlandet. Så lenge den ansatte er norsk statsborger eller trygdet i folketrygden, gjelder avgiftsplikten i prinsippet også utenlandske arbeidsgivere, og også om arbeidet utføres i utlandet. At en norsk arbeidsgiver gjør utlending av seg ved å flytte styrefunksjoner, registrering osv. til utlandet, vil derfor i prinsippet ikke påvirke plikten til å svare arbeidsgiveravgift. Det er selvsagt sammenhengen med den ansattes fortsatte rettigheter som trygdet her som begrunner dette. En annen sak er at det i praksis kan være vanskeligere å få tilstrekkelig rapportering fra utenlandske arbeidsgivere med sikte på denne avgiftsplikten.