Skriftlig spørsmål fra Sigrun Eng (A) til barne- og familieministeren

Dokument nr. 15:802 (2004-2005)
Innlevert: 24.05.2005
Sendt: 24.05.2005
Besvart: 31.05.2005 av barne- og familieminister Laila Dåvøy

Sigrun Eng (A)

Spørsmål

Sigrun Eng (A): Mange private institusjoner og stiftelser har utført viktige oppgaver for barn og ungdom. Det er nå innført anbudsrutiner og mange mener at kostnadsreduksjoner er viktigere enn kvaliteten. Mens forhandlinger pågår, venter barn og ungdom som står i kø på å få et tilbud, og ansatte er på permisjon.
Hva er statsrådens vurderinger av dette?


Begrunnelse

Den statlige overtagelsen av fylkesbarnevernets oppgaver har ført til store problemer for tiltakskjeden i barnevernet. Spesielt for de private firmaene, institusjonene og stiftelsene som har utført viktige og nødvendige oppgaver for barn og ungdom. I stor grad har private aktører gitt tilbud til, og klart å gjøre noe for de ungdommene som har hatt størst problemer med å tilpasse seg vanlige samfunnsnormer. Dette har vært tiltak med tette bånd mellom ungdom og de ansatte/voksne som kollektiver, institusjoner, familiebaserte tiltak som ungdomsfamilier og annet.
Alle tiltak, har hatt kvalitetskrav, krav til dokumentasjon av faglig innhold/metodikk og drift. Det kan se ut til at mange av de private tiltakene også kan vise til god stabilitet og gode resultater med ungdom. Det er ingen motsetning mellom offentlige og private. Vi trenger hver ledig plass. Ventelistene er lange, men det hele koker ned til økonomi. Forskjellen i driftskostnader på offentlige og private plasser er ikke lette å få oversikt over.
I prosessen med statlig overtakelse er det innført anbudsrunder. De tiltak som ikke har godtatt statens pristilbud, må forhandle om hver plassering. Statens tilbud ligger under det tiltakene har kostet før, og det ser ut til at det er gitt generelle retningslinjer om kostnadsreduksjon uten tanke på barn, ungdommen og kvaliteten i tiltakene. Det blir, etter det jeg har fått oppgitt, ikke tatt hensyn til kostnader som økt arbeidsgiveravgift, forventet lønnsøkning, innføring av pensjonsordninger, generell prisøkning o.l.
Når tiltakene har argumentert med opprettholdelse av kvaliteten, har tilbakemeldingen vært at om tiltakene må velge mellom kvalitet og kostnad, skal de velge kostnad og senke kvalitet. De tilbudene staten har gitt, vil bety en klar svekkelse av miljøarbeidet rundt det enkelte barn. Mindre vekt på utviklende aktiviteter og for de familiebaserte tiltakene større slitasje og "turnover" fordi familiene ikke lengre får den avlastningen og hjelp de trenger for å takle utfordringer og står løpet ut.
I denne situasjonen ser det ut til at staten har satt press på alle de private tiltakene ved ikke å utplassere barn og ungdom, samtidig som de offentlige sliter med overbelegg, nye oppgaver eller utsatt plassering.

Laila Dåvøy (KrF)

Svar

Laila Dåvøy: Som kjent har staten fra 1. januar 2004 overtatt fylkeskommunenes ansvar og oppgaver i barnevernet. Målet med en slik forvaltningsreform er bl.a. å støtte opp under den kursen Stortinget gjennom sin tilslutning til hovedpunktene St.meld. nr. 40 (2001-2002) Om barne- og ungdomsvernet, har pekt ut. Kursendringen i barnevernet innebærer først og fremst en dreining mot og økt satsing på gode familie- og nærmiljøbaserte tiltak. Dermed er det fra Regjeringens side også satt et sterkere fokus på forebyggende arbeid, og en utvikling hvor færrest mulig barn får behov for å bli plassert utenfor eget hjem.

Imidlertid vil det alltid finnes barn og ungdommer som har behov for plass i fosterhjem eller på institusjon. Når det gjelder private institusjoner, har de i lang tid stått for en vesentlig del av tilbudet til ungdom med alvorlige atferdsproblemer. Samtidig har det i de senere år blitt satset sterkt på å utvikle familie- og nærmiljøbasert metodikk rettet spesielt mot denne gruppen. Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat) har i dag 26 MST-team spredt rundt i de fem regionene. Cirka 1 500 familier har mottatt slik behandling, og med overveiende godt resultat. Bakgrunnen for denne satsingen er en anbefaling fra et samlet internasjonalt fagmiljø. Institusjonsopphold alene er ikke egnet som behandling for denne gruppen. Blant annet er det pekt på at lange institusjonsopphold i seg selv kan bidra til å opprettholde atferdsproblemer og antisosiale holdninger.

Nyere gjennomgang av internasjonal kunnskap har vist at det likevel er mulig å oppnå gode resultater i institusjon, og det er gitt indikasjoner på hva som skiller effektiv behandling fra mindre effektiv behandling. På bakgrunn av denne kunnskapen er det utviklet en ny behandlingsmodell som vil bli prøvd ut i fem institusjoner, en i hver av de fem regionene. Modellen inneholder en utredningsdel, en behandlingsdel i institusjon og en oppfølgingsperiode etter utflytting (ettervern). Institusjonsoppholdet skal i utgangspunktet ha en varighet på ca. 6 måneder, oppfølgingen vil vare i 3-4 måneder. Den nye modellen kan på denne måten sies å være en kombinasjon av institusjon og hjemmebaserte tiltak. De nye institusjonene skal evalueres, bl.a. i forhold til andre institusjoner for den samme ungdomsgruppen.

Bufetat har i dag det operative ansvaret for det statlige barnevernet. Dette innebærer bl.a. ansvar for drift av statlige barneverninstitusjoner og for å godkjenne kommunale og private institusjoner. Bufetat har også ansvar for å kjøpe barneverntjenester fra private barneverninstitusjoner. Disse kjøpene er omfattet av det ordinære regelverket for offentlige anskaffelser.

Jeg betrakter de private barneverninstitusjonene som et nødvendig supplement til de statlige. I den enkelte plassering skal det foretas en konkret vurdering av barnets behov, og det skal velges tiltak og plasseringssted ut fra denne vurderingen. Tiltakene skal styres av hensynet til barnets beste, ikke av økonomiske hensyn og heller ikke av hensyn til arbeidsplasser hos private leverandører. Og det er ikke riktig, slik representanten Eng skriver i sin begrunnelse, at det er gitt generelle retningslinjer om kostnadsreduksjon. Derimot har Bufetat som overordnet målsetting å redusere andelen institusjonsbaserte tiltak til fordel for hjemmebaserte tiltak, samt i størst mulig grad å benytte egne tiltak når det er ledig plass der. Videre er det en nasjonal målsetting å redusere oppholdslengden i institusjonstiltak. Disse overordnende målsettingene er forankret i hensynet til barnets beste.

Etter min oppfatning vil det i fremtiden fortsatt være behov for et bredt spekter av tiltak i barnevernet, herunder både familiebaserte tiltak, kortidsbehandling i institusjon og lengre institusjonsopphold for de som trenger det. Det vil også fortsatt være behov for både offentlige og private tiltak. Imidlertid skal ingen tiltak være mål i seg selv, de skal være til barn og unges beste og helst kunne dokumentere god effekt. Departementet vil løpende vurdere dimensjonering og differensiering av det samlede tilbudet om tiltak i barnevernet, i nært samarbeid med Barne-, ungdoms- og familieetaten.