Skriftlig spørsmål fra Karin Andersen (SV) til statsministeren

Dokument nr. 15:809 (2004-2005)
Innlevert: 25.05.2005
Sendt: 26.05.2005
Besvart: 06.06.2005 av statsminister Kjell Magne Bondevik

Karin Andersen (SV)

Spørsmål

Karin Andersen (SV): Et humant menneskesyn har ofte vært fremhevet av statsministeren. Statens prosederte nylig i en rettssak at voldelige ekteskap ikke fyller krav til asyl, og at det ikke er asylgrunn at asylsøker gjentatte ganger er truet med å få kastet syre over seg. I en annen sak utvises en blind, krigsskadd tidligere barnesoldat uten familie til sult og tigging. Myndigheten mener det ikke fyller kravet til sterke menneskelige hensyn.
Er dette argumentasjon statsministeren ville kunne fremført på partiets landsmøte, og hvordan ville statsministeren ordlagt seg hvis han skulle forklare hvorfor disse sakene ikke fyller kravet til sterke menneskelige hensyn og en human flyktningpolitikk?

Begrunnelse

I en rekke saker der norske myndigheter gjør vedtak om utvisning av asylsøkere er argumentasjon og begrunnelse preget av mangel på humanitet og menneskelige hensyn. Regjeringen kan ikke fraskrive seg ansvar for denne type argumentasjon blir framført på vegne av staten ved å henvise til at Utlendingsnemnda har en uavhengig stilling. Praksis i UNE og UDI skal være i samsvar med villet utlendingspolitikk og tolkning av internasjonale forpliktelser og norsk utlendingslov. Regjeringen har i tillegg muligheten til å lage forskrifter som synliggjør hva som ligger i begrepene sterke menneskelige hensyn og kjønnsbasert forfølgelse. Det kunne avklart hva Regjeringen legger i begrepene. Dette har Regjeringen unnlatt å gjøre, men har isteden fått lovhjemmel til å muntlig eller skriftlig instruere UDI om lovforståelse. Argumenteringen i saker fra statens representanter i asylsaker som føres for retten er tildels opprørende. I en sak i Oslo tingsrett som nylig gav saksøker rett til asyl, argumenterer staten for avslag på søknad om innvilgelse av asyl på grunnlag av kjønnsbasert forfølgelse for en kvinne fra Iran. Argumentasjonen som brukes er blant annet at når hun ikke med en gang fortalte norske myndigheter om voldtekter hun hadde blitt utsatt for, er det grunn til å trekke hennes troverdighet i tvil. I sin siste rapport til FN i februar 2005 sier FNs spesialrapportør på vold mot kvinner, Yakin Erturk, at kvinner i Iran har manglende mulighet til å forsvare seg mot vold og at de blir dømt til døden på grunnlag av meget sviktende bevis. Hun påpeker at kvinner som anmelder vold i mange tilfeller får hele saken snudd mot seg og at kvinner som utsettes for voldtekt står overfor tallrike hindringer i forhold til å få saken sin reist for domsstol. Denne rapporten fra FNs spesialrapportør kommer etter hennes nylig avsluttede besøk i Iran. Kanskje enda mer opprørende er det at statens representanter sier at å bli kastet syre på ikke omfattes av asylretten. Jeg antar at statsministeren vet hvilke konsekvenser det medfører å få kastet syre på seg, og at det umulig kan la seg forsvare å utelukke en type vold som kan føre til lemlestelse og død fra asylgrunnlaget dersom trusselen ansees reell og myndigheten ikke kan gi beskyttelse. I en annen sak har en etiopisk tidligere barnesoldat, skadet etter å ha gått på en landmine og med tiltagende blindhet, ankommet Norge. Her har han vært i fire år, og myndighetene vil sende ham tilbake til Etiopia, hvor det blir hevdet at han må kunne returnere til sin halvsøster (som ingen vet hvor er og som har sterk epilepsi og ikke har noen mulighet til å klare seg selv eller hjelp sin blinde bror). Det er i tillegg dokumentert at denne unge gutten er sterkt plaget av angst og depresjon, men Utlendingsnemnda mener at helsemessige problemer ikke er alvorlige nok til å vurdere opphold på humanitært grunnlag. Hvis han returneres til Etiopia, vil han returneres til en tilværelse som blind tigger hvor muligheter for overlevelse minimale. Den Europeiske Menneskerettighetsdomsstol avsagt flere dommer i liknende saker, og prosedert på at hvis slike forhold ved retur til hjemland vil det være et brudd på EMK-artikkel 3, med utsettelse for reell risiko for å dø under nedverdigende forhold, som igjen må anses som inhuman behandling.

Kjell Magne Bondevik (KrF)

Svar

Kjell Magne Bondevik: Jeg viser til kommunal- og regionalministerens svar av 23. mai 2005 til representanten Karin Andersen, der statsråden kommenterer betydningen av den aktuelle dommen som er avsagt i Oslo tingrett. I svaret fremheves det at dommen ikke er rettskraftig og vil bli anket til Lagmannsretten, og at departementet avventer den videre vurdering av saken før man tar stilling til om det er et behov for å vurdere praksis nærmere.

På bakgrunn av Stortingets vedtak har verken jeg eller ansvarlig departement anledning til å gripe inn i enkeltsaker. De kommentarer jeg kan gi, vil således være av generell karakter.

Regjeringen legger vekt på å føre en human asyl- og innvandringspolitikk. Vi verner om asylinstituttet, retten til å søke beskyttelse dersom det er grunn til å tro at noen er forfulgt.

Som opplyst fra kommunal- og regionalministeren i svar av 23. mai 2005 ble det i 1998 presisert fra Justisdepartementet at kjønnsbasert forfølgelse kan danne grunnlag for flyktningstatus i Norge. Etter det jeg kjenner til er det også blitt innvilget både asyl og opphold på dette grunnlag av utlendingsmyndighetene. Jeg har derfor ikke grunnlag for å si eller tro at Norge ikke overholder sine internasjonale forpliktelser på dette området.

At ikke alle saker der asylsøkeren har påberopt kjønnsbasert forfølgelse innvilges av utlendingsmyndighetene, vil ofte skyldes andre forhold i den konkrete sak enn tolkningen av konvensjonen. Kjennskap til forholdene i det aktuelle land og vurderingen av asylsøkerens troverdighet er sentrale momenter.

Når det gjelder utlendingslovens bestemmelse om at tillatelse kan gis "når sterke menneskelige hensyn taler for det", så er dette en ordning man har valgt å lovfeste, men som ikke er nødvendig av hensyn til overholdelse av Norges internasjonale forpliktelser. Begrepet "sterke menneskelige hensyn" innebærer at det må foretas en skjønnsmessig vurdering av om vilkårene er oppfylt. Det følger av utlendingsloven at det er Utlendingsdirektoratet (UDI) som første instans, og eventuelt Utlendingsnemnda (UNE) som klageinstans, som skal utøve dette skjønnet i hver enkelt sak.

I forbindelse med forslag til ny utlendingslov (NOU 2004:20) fremmes det et forslag om ny formulering av den skjønnsmessige adgangen til å gi tillatelse av humanitære grunner. Det foreslås og en noe nærmere eksemplifisering av tilfeller som danner grunnlag for opphold av humanitære grunner. Forslaget er bredt omtalt i NOU-en, og dette er noe Kommunal- og regionaldepartementet arbeider videre med i sitt forslag til ny utlendingslov som skal legges frem for Stortinget.

Når det gjelder muligheten til å instruere om lovtolkning og skjønnsutøvelse, vil jeg gjøre oppmerksom på at hjemmelen til dette ennå ikke har trådt i kraft, og at den uansett ikke vil gi anledning til å instruere UNE om praksis. Per i dag kan derfor ikke Kommunal- og regionaldepartementet instruere UDI om hvordan skjønnet her skal utøves. Hvorvidt dette vil bli gjort når hjemmelen er på plass, vil blant annet avhenge av hva en eventuell praksiskartlegging på dette området viser.