Skriftlig spørsmål fra Bjørn Jacobsen (SV) til utenriksministeren

Dokument nr. 15:907 (2004-2005)
Innlevert: 16.06.2005
Sendt: 17.06.2005
Besvart: 23.06.2005 av utenriksminister Jan Petersen

Bjørn Jacobsen (SV)

Spørsmål

Bjørn Jacobsen (SV): Korleis arbeider utanriksministeren aktivt for å bygge alliansar (mellom G10 og utviklingsland, G20, G90) for at innanlandsk jordbruksstøtte til matproduksjon for innanlandsk forbruk bør tillates, mens støtte til produksjon for eksport bør reduserast fordi det fungerer som dumping, og vil utanriksministeren anbefale ei WTO-løysing som reduserer norsk sjølvforsyningsgrad under dagens 50 pst. av maten som etes i landet på kaloribasis?

Begrunnelse

Framfor hovudrådsmøtet i WTO 27. juli 2005 arbeidast det for å komme langt i retning av formuleringar framfor ministermøtet i Hong Kong 13. desember 2005. Eg tenker spesielt på forhandlingane om redusert jordbruksstøtte, reduserte tollsatsar og økte kvoter for minimum marknadstilgang.

Jan Petersen (H)

Svar

Jan Petersen: Et forslag om differensiering av innenlandsk jordbruksstøtte, avhengig av om støtten er til matproduksjon for innenlandsk forbruk eller til eksport, ble lagt frem av Norge forut for ministermøtet i Cancun i 2003. Fra norsk side drøftet man forslaget med en rekke andre land og grupperinger av land.
Det har vist seg å ikke være mulig å skape enighet innad i G10-gruppen om dette forslaget. Flere av landene i denne gruppen eksporterer jordbruksprodukter. De har derfor ikke støttet forslaget om et skille mellom jordbruksstøtte til matproduksjon for innenlandsk forbruk og støtte til produkter som eksporteres.
Siden det ikke er enighet om dette innad i G10-gruppen, har det heller ikke vært mulig å bygge allianser om dette forslaget mellom G10 og andre grupperinger som G20 og G33.
Mange utviklingsland, med G20 i spissen, ønsker dessuten at de pågående WTO-forhandlingene skal resultere i forbedret markedsadgang for deres jordbruksprodukter i industriland. Disse anser jordbruksstøtte til matproduksjon for innenlandsk forbruk for å være handelsvridende. Argumentet er at dette stenger deres eksportprodukter ute fra markeder i industrilandene.
En rekke utviklingsland ønsker derfor betydelige reduksjoner i all jordbruksstøtte i industrilandene - inklusive den støtten som går til produkter for innenlandsk forbruk. De aller fleste utviklingsland har ikke de samme finansielle ressurser som industriland og bruker derfor i liten grad jordbruksstøtte. Redskapet som utviklingslandene har til disposisjon dersom de ønsker å skjerme landbruket mot konkurranse er tollvernet. Utviklingslandene har derfor begrenset egeninteresse av forslag som bidrar til å opprettholde jordbruksstøtten, uavhengig av om denne støtten går til eksport eller innenlandsk forbruk. Det har derfor ikke lyktes å samle bred støtte for det norske forslaget blant WTOs medlemsland. Det er for tidlig å si noe om hvordan en endelig WTO-avtale vil se ut og hvilke konsekvenser den vil få. Mandatet fra Doha, som alle WTOs medlemsland har godtatt, slår fast at forhandlingene skal føre til vesentlige forbedringer i markedsadgangen, vesentlige reduksjoner i handelsvridende nasjonal landbruksstøtte og reduksjoner med sikte på utfasing av eksportsubsidier. Spørsmålet er ikke om det blir endringer i rammevilkårene for jordbruket, men hvilke endringer som kommer. Hvilke konsekvenser disse endringene vil få for norsk selvforsyningsgrad, er avhengig av utformingen av norsk landbrukspolitikk og valg av virkemidler innenfor disse rammene. Det er en viktig målsetting for Regjeringen at resultatet av forhandlingene skal gjøre det mulig å opprettholde et levedyktig landbruk i Norge. Regjeringen vil fortsette sitt aktive arbeid for å fremme de norske hovedprioriteringene frem mot WTOs ministermøte i Hong Kong i desember i år.