Skriftlig spørsmål fra Ranveig Frøiland (A) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:949 (2004-2005)
Innlevert: 28.06.2005
Sendt: 29.06.2005
Besvart: 06.07.2005 av helse- og omsorgsminister Ansgar Gabrielsen

Ranveig Frøiland (A)

Spørsmål

Ranveig Frøiland (A): Stadig flere får diagnosen forkammerflimmer, spesielt blant barn og unge. Det er lang ventetid på behandling på Rikshospitalet.
Er helseministeren fornøyd med tilstanden når det gjelder behandlingen, eller må kapasiteten i utdanningen økes?

Ansgar Gabrielsen (H)

Svar

Ansgar Gabrielsen: Atrieflimmer er den hyppigst forekommende hjerterytmeforstyrrelsen. Den medfører at hjertets forkamre trekker seg sammen meg høy hastighet og uten å være synkron med hovedrytmen i hjertet. Dette innebærer både en svekket hjertefunksjon, og det øker dessuten risikoen for blodpropp. Atrieflimmer oppleves som sjenerende og plagsom av dem som rammes. Behandlingen for atrieflimmer har tradisjonelt vært medikamentell, en behandling som er effektiv for mange av pasientene. Dersom man ikke oppnår god kontroll gjennom medikamentell behandling, kan kirurgiske prosedyrer være aktuelle.

En av de nyeste metodene for behandling av atrieflimmer er såkalt radiofrekvensablasjon, som ble utviklet i siste del av 1990-tallet. Metoden innebærer kort at man gjennom et spesialutformet kateter som blir ført inn i hjertet, ved hjelp av radiobølger varmer opp vevet der rytmeforstyrrelsen oppstår. En vellykket behandling vil føre til at den spontane elektriske aktiviteten i dette området, og dermed også atrieflimmeret, opphører.

Ettersom dette er en forholdsvis fersk behandlingsmetode, har en rekke internasjonale miljøer for kunnskapsvurdering hatt denne til observasjon og vurdering. Det svenske SBU, Statens beredning för medicinsk utvärdering, som tilsvarer vårt Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten, konkluderte slik i februar 2005:

"Metoden är fortfarande under utvevkling. Det vetenskapliga underlaget för slutsatser om metodens patientnytta och konstandseffektivitet är otilräckligt (Evidensstyrka4 (*). Resultat från randomiserade kontrollerade studier krävs som underlag för en allsidig utvärdering av metoidens positiva och negative effekter, liksom av desskonstandseffektivitet."

(*) Evidensstyrka 4 = otilräckligt vetenskapligt underlad

Også andre helt ferske tilsvarende internasjonale vurderinger har i hovedsak samme konklusjon; det trengs større vitenskaplige undersøkelser før man kan konkludere endelig i forhold til denne metoden. Metoden er under utvikling, og den krever tilgang til både avansert utredningsutstyr og at man har spesialkunnskap i bruk av denne metoden. Slik kunnskap forutsetter at man deltar aktivt i de behandlingsteamene som allerede er etablert.

Det vil trolig, ut fra de foreløpige resultatene som er vist internasjonalt, kunne være aktuelt med en oppbygging i Norge. Dette vil skje i regi av de regionale helseforetakene og innenfor det "sørge for"-ansvar disse har for spesialisthelsetjenester til befolkningen. De fem regionale helseforetakene har sammen initiert et utredningsarbeid for både å kartlegge det faktiske behovet og hvilke muligheter vi har for å møte dette. Dette henger bl.a. sammen med at radiofrekvensablasjon er en teknisk svært vanskelig og ressurskrevende behandling, med fare for alvorlige komplikasjoner. I dag tilbys denne behandlingsformen til pasienter som har store plager og der medikamentell behandling har vært prøvd, men ikke funnet å være tilfredsstillende. Behandlingsformen benyttes også ved andre typer av rytmeforstyrrelser i hjertet, men den kan ut fra vitenskaplig dokumentasjon synes å ha mindre effekt ved atrieflimmer enn ved andre typer rytmeforstyrrelser. De regionale helseforetakene ønsket gjennom den igangsatte utredningen også å fokusere på hvilken dokumentasjon som faktisk foreligger av effekten ved radioablasjon som behandling av atrieflimmer.

Det er etablert tilbud med radiofrekvensablasjon i alle helseregioner. Dermed vil denne behandlingsmetoden inngå i den opplæringen som fremtidige spesialister i kardiologi (hjertesykdommer) får; et separat utdanningsopplegg vil neppe være aktuelt. Tilbudet er fortsatt under oppbygging; etter hvert som metoden er blitt bedre og sikrere, øker også antall pasienter som er aktuelle for behandlingsmetoden. Etterspørselen er nå noe større enn tilbudet; slik vil det måtte være i en oppbyggingsperiode. De grepene som foretakene har tatt, med kritisk gjennomgang av det vitenskaplige grunnlaget parallelt med gradvis oppbygging av tilbudet, borger for at dette blir forsvarlig ivaretatt.