Skriftlig spørsmål fra Bjørn Jacobsen (SV) til kommunal- og regionalministeren

Dokument nr. 15:983 (2004-2005)
Innlevert: 15.09.2005
Sendt: 16.09.2005
Besvart: 21.09.2005 av kommunal- og regionalminister Erna Solberg

Bjørn Jacobsen (SV)

Spørsmål

Bjørn Jacobsen (SV): Synes statsråden det er rimelig at en nyetablert familie skal rives opp, en 11-årig jente tas ut av sitt nye miljø når en til syvende og sist vil ende opp med at de vil kunne være tilbake i Molde etter en tid, og mener ikke statsråden at menneskelige hensyn og barnekonvensjonen bør gå foran utlendingsloven samt at det sikres at det utøves tilstrekkelig skjønn i saksbehandlinga, eller må forskriftene endres slik at en unngår slike "vinninga-opp-i-spinninga"-saker som dette?

Begrunnelse

Russiskfødte NN og hennes 11 år gamle datter trues med utvisning fra Norge innen kort tid. De har fått avslag fra Utlendingsnemnda om søknad på Oppholds/Arbeidstillatelse i familiegjenforening.
Hun er gift og bor i Molde med norsk ektemann og hennes datter er godt i gang ved sin nye skole i Molde. Hvis bortføring settes ut i livet må hun forlate Norge, og vil med all sannsynlighet få oppholdstillatelse etter en tid i Russland slik at en eventuell bortvisning kan synes meningsløs og på kant med Barnekonvensjonen som står over norsk lov.

Erna Solberg (H)

Svar

Erna Solberg: Jeg vil innledningsvis presisere at det følger av utlendingsloven at jeg ikke kan instruere verken Utlendingsdirektoratet eller Utlendingsnemnda om avgjørelsen av enkeltsaker. Selv om det ut fra representanten Jacobsen sitt spørsmål hadde vært mulig å identifisere hvilken enkeltsak det siktes til, hadde jeg derfor ikke kunnet gå inn i denne konkrete saken. Jeg vil i det følgende imidlertid kommentere nærmere de generelle problemstillingene representanten Jacobsen tar opp i sitt spørsmål.
Jeg forstår spørsmålet slik at det ikke dreier seg om "utvisning", men spørsmål om reglene som gjelder adgangen til å søke tillatelse fra riket for såkalte særkullsbarn. Hovedregelen i utlendingsloven er at søknad om oppholds-/arbeidstillatelse skal fremmes fra hjemlandet, og at tillatelse skal være gitt før innreise. Begrunnelsen for dette er at alle forhold rundt utlendingens person og nødvendig dokumentasjon, bør være avklart før vedkommende tillates innreist til Norge. Selv om det er åpnet for enkelte unntak fra denne hovedregelen, er dette utgangspunktet både for voksne og barn. De som i strid med dette søker fra riket, vil få avslag på formelt grunnlag og må returnere til hjemlandet for å søke på korrekt måte. Selv om slike konsekvenser kan virke stivbeinte, er det nødvendig å reagere for ikke å uthule bestemmelsene i utlendingsloven om hvordan søknader skal fremsettes.
Representanten Jacobsens spørsmål kan oppfattes som om det skulle være en motsetning mellom disse reglene og barnekonvensjonen, noe jeg vil tilbakevise.
Barnekonvensjonen har fått status som norsk lov gjennom tilføyelsen i menneskerettsloven § 2 nr. 4. Utlendingsmyndighetene har imidlertid vært forpliktet til å vektlegge barnekonvensjonen helt siden 1991, da Norge ratifiserte den. Dette fordi det følger av utlendingsloven at den skal anvendes i samsvar med internasjonale regler Norge er bundet av, når disse har til formål å styrke utlendingens stilling.
Barnekonvensjonen art. 3 slår fast at "barnets beste skal være et grunnleggende hensyn." Konvensjonen er likevel ikke til hinder for at andre hensyn kan tillegges like stor eller større vekt ut fra en helhetlig vurdering. Hensynet til barnets beste tillegges alltid vekt i utlendingssaker som involverer barn, men er ikke alltid avgjørende. Det er heller ikke entydig hva som er barnets beste. Vurderingen er sammensatt og det er ikke nødvendigvis slik at det alltid vil være til barnets beste å være i Norge.
Reglene om familiegjenforening med barn hvor bare en forelder bor, eller skal bosette seg i Norge, er blant annet utformet for å ivareta barnets rettigheter. Ofte har barnet en forelder i hjemlandet som har krav på samvær. Barnet har rett til å kunne være sammen med begge sine foreldre og til å uttale seg i spørsmål som angår det. Dette kan best ivaretas når barnet oppholder seg i hjemlandet. I enkelte tilfeller ser man imidlertid at en av barnets foreldre ikke respekterer dette, men tar med seg barnet til et annet land uten å avklare det med den som befinner seg i hjemlandet. Man har også sett eksempler på at den forelderen som kommer til Norge, har fremlagt falsk samtykkeerklæring eller dødsattest for barnets andre forelder.
Myndighetene har derfor en viktig rolle som ivaretaker av barnets interesser i disse sakene. Dette forutsetter nøye gjennomgang av den fremlagte dokumentasjonen rundt disse forholdene. En slik kartlegging er det ofte mest hensiktsmessig og enklest å gjøre i barnets hjemland. Ved å kartlegge disse forholdene før innreise til Norge unngår man nettopp de tilfellene der barnet etter lengre tids opphold i Norge likevel må reise hjem igjen fordi vilkårene for opphold for øvrig ikke er oppfylt.
At et barns oppholdstillatelse i Norge skal være avklart før ankomst mener jeg derfor er et viktig utgangspunkt, som bidrar til å ivareta både barns rettigheter etter barnekonvensjonen og den gjenværende forelderens rettigheter. Slik jeg ser det, er det derfor viktig at vi her bygger på klare regler og objektive kriterier for dokumentasjon, og ikke en pragmatisk tilnærming med utøving av "tilstrekkelig skjønn".
Jeg ser imidlertid at det er uheldig at foreldre som handler i strid med barnets rettigheter, gjør det vanskelig for andre som har en avklart situasjon og kan dokumentere det i søknaden om opphold. Jeg har derfor foreslått å endre utlendingsforskriften slik at den åpner for at særkullsbarn som klart fyller vilkårene for familiegjenforening, skal kunne søke fra riket. Dette vil være aktuelt når herboende mor eller far åpenbart har del i foreldreansvaret og det foreligger et tydelig samtykke fra den andre forelderen. Det er en forutsetning at det ikke foreligger noen tvil om den fremlagte dokumentasjonen. Forslaget har vært på høring og den nye bestemmelsen skal etter planen tre i kraft i høst.