Skriftlig spørsmål fra Heikki Eidsvoll Holmås (SV) til kommunal- og regionalministeren

Dokument nr. 15:986 (2004-2005)
Innlevert: 23.09.2005
Sendt: 29.09.2005
Besvart: 04.10.2005 av kommunal- og regionalminister Erna Solberg

Heikki Eidsvoll Holmås (SV)

Spørsmål

Heikki Eidsvoll Holmås (SV): Kan statsråden gi en redegjørelse for alle forhold rundt utsendelsen, omtalt siste uke i Dagbladet, av en pakistansk asylsøker med avslag på søknad, vil utlendingsmyndighetene forsikre seg om at det ikke tilstøter vedkommende noe før øvrig familie uttransporteres, og kan statsråden redegjøre for hvorfor ikke familien får bli i landet til det foreligger rettskraftig dom?

Begrunnelse

Så vidt jeg har fått brakt på det rene har FNs torturkomité anbefalt at vedkommende asylsøker får bli i landet til rettssaken er avsluttet.

Erna Solberg (H)

Svar

Erna Solberg: Jeg vil innledningsvis bemerke at det fremgår av utlendingsloven at verken Utlendingsdirektoratet (UDI) eller Utlendingsnemnda (UNE) kan instrueres om avgjørelser i enkeltsaker, med mindre saken gjelder hensynet til rikets sikkerhet eller utenrikspolitiske hensyn gjør seg gjeldene. Jeg kan ikke se at jeg har adgang til å instruere om utfallet av denne saken.

Saken som stortingsrepresentant Holmås har vist til gjelder familien Dar som er fra Pakistan. Familien har tidligere søkt asyl i Norge, og asylsøknadene har blitt behandlet av både UDI, UNE og av Oslo tingrett. Samtlige tre instanser har vurdert anførslene til familien Dar, og samtlige instanser har lagt til grunn at familien ikke har et beskyttelsesbehov som medfører at familien har krav på opphold i Norge. Jeg oppfatter dette slik at utlendingsmyndighetene, og Oslo tingrett, mener at situasjonen i hjemlandet sammenholdt med informasjonen i saken tilsier at familien Dar ikke vil bli utsatt for forfølgelse ved retur til hjemlandet. Sistnevnte avgjørelse, dommen fra Oslo tingrett, er anket til Borgarting lagmannsrett og saken er der berammet til våren 2006.

Samtidig med at tingretten frifant staten besluttet tingretten at familien pliktet å forlate landet ved ikke å ta kravet om midlertidig forføyning til følge. UNE hadde tidligere tillatt at avslagsvedtaket ikke ble effektuert inntil tingretten hadde tatt stilling til spørsmålet om midlertidig forføyning. Etter tingrettens beslutning opplyste UNE at det ikke var grunnlag for å gi ytterligere utsatt iverksettelse av avslagsvedtaket. Det ble vist til at tingretten ikke har funnet saken tvilsom. Tingrettens beslutning om å nekte midlertidig forføyning ble deretter påkjært til lagmannsretten. Borgarting lagmannsrett behandlet spørsmålet i kjennelse datert 24. mai 2005. Et flertall kom her til at familien ikke har rett til å oppholde seg i landet i påvente av ankebehandlingen.

Begrunnelsen for spørsmålet fra stortingsrepresentant Holmås er en antagelse om at FNs torturkomité har anbefalt at familien Dar får bli i landet frem til rettssaken er avsluttet og det foreligger rettskraftig dom. Til dette vil jeg bemerke følgende: Norges delegasjon i Genève mottok 2. april 2004, på et tidspunkt da saken ennå ikke var behandlet av Oslo tingrett, et brev fra FNs torturkomité der det ble opplyst at en klage mot Norge er mottatt. Norske myndigheter ble i brevet bedt om å avstå fra å iverksette utsendelsesvedtaket inntil komiteen hadde behandlet klagen. Norske myndigheter ved regjeringsadvokaten, innleverte tilsvar til komiteen. Her ble det opplyst at man ikke tok anmodningen til følge under henvisning til at nasjonale rettsmidler ikke var uttømt slik de må være i henhold til torturkonvensjonen artikkel 22 (5), for at klage skal kunne behandles av komiteen. Videre ble det vist til at man anså klagen som åpenbart grunnløs. Etter dette har komiteen uttrykt at det er en reell tvil om kravet i artikkel 22 (5) er tilfredsstilt. I ovennevnte kjennelse fra Borgarting lagmannsrett omtales denne problemstillingen, og jeg finner grunn til å referere følgende fra kjennelsen som omhandler korrespondansen mellom norske myndigheter og United Nation High Comissioner for Human Rights (forkortet UNHCR i lagmannsrettens kjennelse):

"Som det fremgår av begge parters anførsler, klaget A 29. mars 2004 til UNHCR, Torturkomiteen. Klagen og UNHCRs svar av 2. april 2004 synes å bero på den misforståelse at nasjonale rettsmidler var uttømt i og med UNEs endelige vedtak. Dette er nå avklart i og med UNHCRs svar 28. juli 2004 til A der han bes om å vurdere å trekke klagen. Flertallet er på denne bakgrunn enig med staten i at anmodningen fra UNHCR til den norske stat om å avstå fra å sende A tilbake til Pakistan, ikke lenger er aktuell. Selv om klagen ikke er trukket, verserer ikke saken for komiteen. Under enhver omstendighet utgjør verken en klage til torturkomiteen eller det forhold at saken står for norske domstoler i seg selv momenter som kan tillegges utslagsgivende vekt ved vurderingen av om midlertidig forføyning skal besluttes."

Lagmannsretten har altså lagt til grunn at den tidligere anmodningen fra FNs torturkomité ikke lenger står ved lag, og at den opprinnelige anmodningen synes basert på en uriktig antagelse om at nasjonale rettsmidler var uttømt da komiteen mottok klagen fra familien Dar.

Jeg vil avslutningsvis minne om at norske utlendingsmyndigheter er forpliktet til å vurdere alle internasjonale konvensjoner som Norge er bundet av. Asylsøknadene fra familien Dar er behandlet av så vel UDI, UNE og av domstolsapparatet. Jeg legger derfor til grunn at saken har vært undergitt en grundig og tilfredsstillende saksbehandling, og at resultatet er i samsvar med de internasjonale konvensjoner som Norge er forpliktet av.