Skriftlig spørsmål fra Jon Lilletun (KrF) til arbeids- og sosialministeren

Dokument nr. 15:144 (2005-2006)
Innlevert: 17.11.2005
Sendt: 17.11.2005
Besvart: 23.11.2005 av arbeids- og sosialminister Bjarne Håkon Hanssen

Jon Lilletun (KrF)

Spørsmål

Jon Lilletun (KrF): I Kina og Vietnam forfølges og drepes kristne og muslimer. I Pakistan, Egypt og Iran risikerer konvertitter livet. Det følger av flyktningkonvensjonen art. 1A (2)r, jf. utlendingsloven §§ 4 og 16, at personer som forfølges på grunn av sin tro har rett til beskyttelse i Norge. Tilbakemeldinger kan tyde på at myndighetene ikke følger opp dette på en god måte.
Erkjenner statsråden at asyl bør gis når troende forfølges, og vil han åpne for at organisasjoner med gode nettverk i aktuelle land konsulteres når myndighetene utarbeider sine landrapporter?

Begrunnelse

I media har vi den siste tiden kunnet lese om en kristen asylsøker fra Iran som etter å ha fått avslag på sin asylsøknad måtte returnere til hjemlandet. Der ble han fengslet og utsatt for tortur.
Denne saken og tilbakemeldinger fra interesseorganisasjoner kan tyde på at utlendingsmyndighetene ikke fullt ut anerkjenner religiøs forfølgelse som grunnlag for asyl i Norge. Dette er bekymringsfullt.
Det er liten tvil om at troende i dag utsettes for forfølgelse, tortur og drap i flere land i verden. Mange av overgrepene skjer i det skjulte og man trenger inngående kjennskap til religiøse undergrunnsmenigheter for å få god kunnskap om det faktiske forhold.
Det er viktig at utlendingsmyndighetene henter kunnskap fra et mangfold av informasjonskanaler når de utarbeider sine landrapporter. Landrapportene tillegges stor vekt i behandlingen av den enkelte asylsøknad, og derfor er det viktig at den også reflekterer den virkelighet som organisasjoner med god kontakt med religiøse minoriteter kan formidle.

Bjarne Håkon Hanssen (A)

Svar

Bjarne Håkon Hanssen: Som representanten Lilletun nevner, følger det av flyktningkonvensjonen at forfølgelse på grunnlag av religion danner grunnlag for flyktningstatus. Representanten Lilletun er sikkert også kjent med at det hvert år er søkere fra flere land som anfører at de blir forfulgt på grunn av sin tro. Norge gir asyl til de som fyller vilkårene i konvensjonen, herunder til de man mener kan bli forfulgt i hjemlandet på grunnlag av sin religiøse overbevisning.
Det innebærer imidlertid ikke at alle som anfører slik forfølgelse, eller som er fra et gitt trossamfunn i et land kvalifiserer til asyl i Norge. At en religiøs minoritet har vanskelige kår i et land, betyr ikke nødvendigvis at alle som tilhører denne gruppen risikerer forfølgelse og gis asyl i Norge. Utlendingsmyndighetene må alltid vurdere hvorvidt den konkrete asylsøker har behov for beskyttelse. Når noen får avslag selv om de tilhører en religiøs minoritet i et land, er dette fordi norske myndigheter ikke anser denne personens religionsutøvelse å være av en art som tilsier at han risikerer forfølgelse ved retur.
Det er dessverre også slik at enkelte påberoper asylgrunnlag som ikke er i overensstemmelse med de faktiske forhold. Som eksempel kan jeg nevne at det ikke er uvanlig at personer konverterer etter at de er kommet til Norge som asylsøkere, og i flere tilfeller etter at de har fått et avslag på sin asylsøknad. Dette trenger ikke å innebære at konverteringen ikke er reell, men man har sett flere tilfeller der konverteringen kun har vært gjennomført for å oppnå tillatelse i Norge.
Jeg er for øvrig helt enig i at man trenger god kunnskap om de faktiske forholdene for den enkelte trosretning i landet søkeren kommer fra, når man skal vurdere en slik sak. Det ble ved årsskiftet opprettet en faglig uavhengig landinformasjonsenhet (Landinfo), som utarbeider landrapporter for utlendingsmyndighetene. Enheten sørger for at man til enhver tid har oppdatert informasjon om de enkelte landene. Landinfo baserer seg på en rekke ulike kilder, herunder relevante kilder når det gjelder religionsfrihet i det enkelte land, inkludert informasjon fra religiøse organisasjoner og andre med god kunnskap om menneskerettighetssituasjonen i et land.
Utlendingsmyndighetene foretar også egne reiser for å undersøke forholdene i de enkelte land. For land hvor mange søkere anfører forfølgelse på grunn av religiøs tilhørighet, er kontakten med organisasjoner med god kunnskap om dette, av sentral betydning. Den landkunnskap som på denne måten opparbeides, danner grunnlaget for vurderingen av de enkelte asylsøknader. Jeg er videre kjent med at det i noen tilfeller har blitt hevdet at personer som er returnert fra Norge, skal ha blitt utsatt for overgrep ved retur.
Jeg er også kjent med at slike påstander i flere tilfeller har blitt etterprøvd, og avkreftet. Slike påstander er imidlertid både vanskelig å etterprøve og å kommentere. Myndighetene er bundet av taushetsplikt i forhold til den enkelte søker, og jeg er avskåret fra å gripe inn i enkeltsaker. Jeg vil imidlertid understreke at jeg har full tillit til at søknader fra personer som anfører at de forfølges på grunn av sin tro, behandles på en grundig og forsvarlig måte. Jeg har også tiltro til at påstander om overgrep etter retur, tas alvorlig av norske myndigheter og følges opp i den grad opplysningene tilsier at dette er nødvendig.