Skriftlig spørsmål fra Anne Marit Bjørnflaten (A) til justisministeren

Dokument nr. 15:163 (2005-2006)
Innlevert: 23.11.2005
Sendt: 23.11.2005
Besvart: 30.11.2005 av justisminister Knut Storberget

Anne Marit Bjørnflaten (A)

Spørsmål

Anne Marit Bjørnflaten (A): Hva gjør justisministeren og Regjeringen for å sørge for at voldsdømte møter opp til soning, og at politiet prioriterer voldssaker?

Begrunnelse

Vold mot kvinner er et tema som både storting og regjering er svært opptatt av. 12. november viste NRK et innslag på Dagsrevyen, der journalisten viste til at over 100 voldsdømte ikke hadde møtt opp til soning. Innslaget tok utgangspunkt i en sak der en kvinne hadde blitt utsatt for vold og voldtekt for fire år siden. Gjerningsmannen hadde ikke møtt opp til soning, og offeret følte seg svært utrygg. Politiet uttalte at de forsøkte å finne den voldsdømte, men hadde ikke klart det. Deres råd til de omtalte kvinnene i saken var derfor å distansere seg fra den.
Vold mot kvinner handler i stor grad om holdninger. Det er viktig at offentlige instanser, som politiet, har troverdighet i forhold til at de tar vold mot kvinner alvorlig.

Knut Storberget (A)

Svar

Knut Storberget: Voldskriminalitet er et angrep på vår velferd og det er en sentral utfordring å forebygge vold både gjennom overordnede velferdspolitiske tiltak og gjennom mer individrettede tiltak. Arbeidet for å redusere voldskriminaliteten er høyt prioritert av politiet og flere tiltak for å forebygge og bekjempe voldskriminalitet, samt beskytte personer som er utsatt for vold og trusler er allerede iverksatt. Arbeidet med å redusere voldskriminaliteten skal videreføres og styrkes i tråd med Soria Moria-erklæringen.

Det skal rettes særlig oppmerksomhet mot vold blant barn og unge og vold i nære relasjoner (familievold). Et viktig ledd i dette arbeidet er en treårig handlingsplan om vold i nære relasjoner. Et tiltak i planen er ordningen med særskilt familievoldskoordinator i det enkelte politidistrikt. Koordinatoren skal sørge for å heve politiets kompetanse innen området og sikre tverrfaglig og tverretatlig samarbeid. En viktig oppgave for koordinatorene har vært å etablere rutiner som sikrer at offeret og de pårørende blir møtt med forståelse og innsikt fra politiet. Ordningen skal bidra til reduksjon av vold i nære relasjoner, beskytte voldsofre og bidra til at ofre for slik vold settes i kontakt med etater/institusjoner og andre som kan tilby adekvat hjelp.

Mobile voldsalarmer for volds- og trusselutsatte personer har vært tilgjengelig i alle landets politidistrikter fra 1. januar 2004.

Det er også vedtatt en endring av reglene om besøksforbud som gjør det mulig å nedlegge forbud om opphold i eget hjem. Forbudet mot å oppsøke eget hjem kan ilegges for maksimalt tre måneder av gangen, mens andre former for besøksforbud kan ilegges for inntil ett år.

Når det gjelder domfelte som ikke møter til soning, skal fengslene melde fra til politiet. Dette gjelder for alle som er dømt til å sone straff i fengsel. Det er politiet som har ansvaret for å påse at domfelte møter til soning. I de tilfelle hvor domfelte ikke møter kan vedkommende etterlyses og eventuelt avhentes for innsettelse til soning. Kriminalomsorgen må se til at det stilles soningsplasser til disposisjon.

Selv om det kan forekomme lokale unntak, legges det etter min oppfatning stor vekt på å få lovbrytere som er dømt for vold, inn til soning. I en situasjon med soningskø skal det fra kriminalomsorgens side først prioriteres å stille varetektsplasser til disposisjon, deretter plasser for domfelte med lange dommer og så korte volds- eller voldsrelaterte dommer. De som har dommer for den mest alvorlige kriminaliteten skal dermed komme i første rekke ved innkalling til soning. I tillegg blir unge under 21 år, aktive gjengmedlemmer og personer som utgjør de tyngste kriminelle med organisasjonstilhørighet prioritert høyt.

Etter min oppfatning synes ikke tilfellet som er nevnt av NRK Dagsrevyen å være typisk for soningssituasjonen. Jeg har imidlertid stor forståelse for at det kan være ubehagelig for offeret at vedkommende dømte lovbryter etter innkalling til soning kan bevege seg mer eller mindre fritt i samfunnet. Dette skal man skal ta på alvor og det er et prioritert mål å sikre at domfelte så raskt som mulig gjennomfører soning av idømt fengselstraff.