Skriftlig spørsmål fra Hans Olav Syversen (KrF) til finansministeren

Dokument nr. 15:207 (2005-2006)
Innlevert: 01.12.2005
Sendt: 02.12.2005
Besvart: 07.12.2005 av finansminister Kristin Halvorsen

Hans Olav Syversen (KrF)

Spørsmål

Hans Olav Syversen (KrF): Enkelte kommuner har innført eiendomsbeskatning for å finansiere tjenester til sine innbyggere i tråd med dagens lov om eiendomsskatt.
Hvilket rom gir denne loven for å ta hensyn til innbyggeres økonomiske bæreevne, eksempelvis gjennom mulighet for bunnfradrag eller hensyntagen til inntekt?

Begrunnelse

En av kommunenes muligheter til å skaffe ekstrainntekter for å finansiere tjenester til sine innbyggere, ligger i Loven om eiendomsskatt. Denne loven gir kommunene mulighet til å beskatte eiendommer med inntil 7 promille pr. år. Selv om dette kan være viktige inntekter for enkelte kommuner i kortere eller lengre tid, er det ikke til å komme bort fra at dette kan slå uheldig ut for enkelte grupper. En gruppe kan være pensjonister med lav pensjon og stor bolig i et attraktivt boligstrøk. I den sammenheng er det av interesse å få vite hvilke muligheter kommunene har innenfor dagens lovgivning til å skjerme, helt eller delvis, innbyggere med lav økonomisk bæreevne. Det tenkes da eksempelvis på bunnfradrag eller hensyntagen til inntekt i en eller annen form.

Kristin Halvorsen (SV)

Svar

Kristin Halvorsen: Lov 6. juni 1975 nr. 29 om eigedomsskatt (eigedomsskattelova) fastsetter de nærmere regler for adgangen til å skrive ut eiendomsskatt. Det er opp til kommunestyret i den enkelte kommune å avgjøre om det skal skrives ut slik skatt i kommunen. Velger kommunen å skrive ut slik skatt må dette skje i henhold til reglene i eigedomsskattelova.
Med unntak for vannkraftverk må kommunene selv taksere de eiendommene som skal undergis eiendomsskatt. Taksten utgjør skattegrunnlaget som skatten beregnes av. I henhold til loven skal taksten settes til omsetningsverdien, men lavere verdier aksepteres i praksis. Undersøkelser tyder på at skattegrunnlaget i mange tilfeller ikke utgjør mer enn rundt 30 pst. av omsetningsverdien. Dette kan skyldes at eiendommene takseres lavt, eller at kommunene først takserer eiendommene til full verdi, men gjør bruk av en såkalt "reduksjonsfaktor" før skatten beregnes. Uten at det er foretatt nærmere undersøkelser kan det imidlertid synes som flere kommuner ved ny taksering nå legger seg nærmere opp til faktisk omsetningsverdi som grunnlag for utskrivingen av eiendomsskatt.
Eiendomsskatten en objektskatt hvor det ikke tas hensyn til gjeld knyttet til eiendommen, eller annen gjeld skattyteren måtte ha. Det tas heller ikke hensyn til inntekts- eller formuesforhold for øvrig hos den eiendomsskattepliktige.
Ved en lovendring i 1993 ble det innført en regel om bunnfradrag i eiendomsskatten. Kommunestyret kan i forbindelse med budsjettbehandlingen vedta at det skal gis bunnfradrag i " alle sjølvstendige bustaddelar i faste eigedomar som ikkje vert nytta i næringsverksemd", jf. eigedomsskattelova § 11 annet ledd. Også utleieboliger er omfattet av bestemmelsen. Fradraget skal utgjøre et fast beløp som fradras i taksten. Loven angir ingen begrensning i fradragets størrelse, men departementet har i en uttalelse av 13. november 2003 antatt at fradraget ikke kan settes så høyt at det reelt vil innebære et generelt eiendomsskattefritak for boligeiendommer.
Innføringen av adgang til å anvende bunnfradrag ble i Ot.prp. nr. 12 (1992-93) begrunnet med at "[...] de foreslåtte endringene vil gi kommunene større muligheter for å foreta mer individuelle tilpasninger av eiendomsskatten på bolig- og fritidseiendommer til forholdene i de enkelte kommunene." Gjennom endringene oppnås et mer fleksibelt system for utskriving av eiendomsskatt i kommunene, hvor blant annet ønsker om særskilte fordelingsprofiler bedre kan ivaretas."
Videre inneholder eigedomsskattelova en særskilt bestemmelse som åpner adgang for kommunene til å sette ned eller ettergi skatten. Etter lovens ordlyd kreves det "særlege grunnar" som gjør "at det kom til å verta særs urimeleg om heile eigedomsskatten vart innkravd [...]." Bestemmelsen oppstiller svært strenge vilkår for at eiendomsskatt skal kunne nedsettes eller ettergis. Det heter i Ot.prp. nr. 44 (1974-75) at "nedsetjing eller fråfalling av skatten av rettferdsgrunnar berre bør koma på tale som reine unnatak". Departementet har lagt til grunn at bestemmelsen ikke åpner for at kommunene skal kunne foreta en generell nedsetting eller frafallelse av eiendomsskatten for pensjonister, eventuelt minstepensjonister. Spørsmålet om nedsettelse eller frafallelse av eiendomsskatt må derfor avgjøres konkret i hvert enkelt tilfelle.
Det er behov for en gjennomgang av ulike sider ved eiendomsbeskatningen i Norge. Departementet vil etter hvert se nærmere på dette, herunder også på forholdet til svake eiergrupper. Fordi eiendomsskatten er en objektskatt, der eierens øvrige økonomi i utgangspunktet ikke har betydning, kan det bli vanskelig å gå særlig langt i å tilpasse denne beskatningen ut fra skatteevnehensyn.