Skriftlig spørsmål fra Jan Arild Ellingsen (FrP) til justisministeren

Dokument nr. 15:235 (2005-2006)
Innlevert: 06.12.2005
Sendt: 07.12.2005
Besvart: 14.12.2005 av justisminister Knut Storberget

Jan Arild Ellingsen (FrP)

Spørsmål

Jan Arild Ellingsen (FrP): Hvilke konkrete tiltak vil statsråden fremme for å gripe tak i personer med kriminelle tilbøyeligheter der disse regnes å være lettere psykisk utviklingshemmet eller på annen måte ha en lav funksjonsgrad?

Begrunnelse

Justiskomiteen har i svært mange tilfeller påpekt vanskene med å finne korrekt sanksjonsverktøy mot personer som ligger i grensesjiktet når det gjelder som de kan straffes eller ei. I Budsjett-innst. S. nr. 4 (2004-2005) uttalte en samlet komité følgende: "Komiteen vil peke på betydningen av mer kunnskap om forekomsten av lettere psykisk utviklingshemning og lav funksjonsgrad blant innsatte. Komiteen vil understreke betydningen av tiltak som for eksempel RIBO attføringssenter og Brøset overfor disse straffedømte." Komiteen så med andre ord at dette ikke er enkelt, men at det finnes institusjoner som kan bidra positivt og oppfordret således statsråden til å bruke disse.
Ser derfor frem til statsrådens svar.

Knut Storberget (A)

Svar

Knut Storberget: Utilregnelighet på grunn av psykose, mv.

Den som på handlingstiden var psykotisk, høygradig psykisk utviklingshemmet eller bevisstløs, straffes ikke (straffeloven § 44). Slike utilregnelige kan, dersom vilkårene for det er oppfylt, idømmes strafferettslige særreaksjoner, jf. straffeloven §§ 39 og 39 a. De personene som representanten Ellingsen nevner i sitt spørsmål, nemlig de som er lettere psykisk utviklingshemmet, eller på annen måte har en lav funksjonsgrad som ikke regnes som psykose, høygradig utviklingshemming eller bevisstløshet, kan dermed straffes. Retten kan etter omstendighetene sette ned straffen under det lavmål som er bestemt for handlingen, og til en mildere straffart for denne gruppen i medhold av straffeloven § 56 bokstav c.

Da Stortinget nylig vedtok ny straffelov alminnelig del (lov 20. mai 2005 nr. 28), sluttet det seg til departementets forslag om ikke å innføre en skjønnsmessig straffritaksregel for utilregnelighetsnære tilstander. Departementet viste til at det kunne være gode grunner til å innføre en slik regel - kombinert med en adgang til å overføre den straffritatte til en av særreaksjonene for utilregnelige, men at dagens system bør virke i noe lengre tid før det vurderes endringer. Departementet uttalte videre (Ot.prp. nr. 90 (2003-2004), side 225):

"Den bredere etterkontrollen av reglene om utilregnelighet og særreaksjoner som skal gjennomføres når reglene har vært virksomme i om lag fem år, kan blant annet gi en indikasjon på om fraværet av en fakultativ straffritaksregel har ledet til at straffrihetsregelen har kommet under press for å unngå urimelige straffellelser. Etterkontrollen kan kanskje også fange opp om adgangen til straffnedsettelse, eventuelt straffutmålingsfrafall, jf. utkastet § 61, kombinert med tiltak innen helsevernet gir tilstrekkelig gode løsninger på de problemstillingene som reises i møtet mellom psykisk avvikende og strafferettsapparatet. Videre er det grunn til å vurdere nøye hvilke grupper av tilstander som bør omfattes av en eventuell straffritaksregel, jf. blant annet høringsuttalelsen fra Den rettsmedisinske kommisjons psykiatriske gruppe."

Etterkontrollen skal foretas når reglene har virket i om lag 5 år, dvs. rundt 1. januar 2007. Jeg kan opplyse at departementet har startet planleggingen av opplegget for evalueringen, der problemstillingen nevnt over, vil inngå.

Jeg kan videre nevne at jeg sammen med helseministeren før den tid vil se på problemstillingen med utilregnelige som begår kriminalitet av en type som ikke i dag omfattes av særreaksjonenes anvendelsesområde. Jeg tenker her på at enkelte utilregnelige begår kvalifisert plagsom, vedvarende samfunnsskadelig - men ikke farlig, aktivitet. Regjeringen vil komme tilbake med forslag til løsninger på dette området.

Gjennomføring av straff når den innsatte er lettere psykisk utviklingshemmet

Det er kriminalomsorgens ansvar å finne frem til passende soningsalternativ, slik at idømt fengselsstraff kan gjennomføres på en hensiktsmessig og sikkerhetsmessig forsvarlig måte. Dette gjelder i særlig grad tilfeller hvor den domfelte er lettere psykisk utviklingshemmet eller på annen måte har en funksjonshemming.

I situasjoner hvor domfelte har en funksjonshemming, foretar kriminalomsorgen en grundig vurdering av hvor det er hensiktsmessig å plassere vedkommende ut ifra hans spesielle behov. Domfelte med fengselsstraff på inntil to år, kan plasseres i alle typer fengsler, og ved innsettelsen vektlegges behov for undervisningstilbud, arbeidstilbud, programtilbud og behov for helsetjenester. Personer med fengselsstraff på over to år kan plasseres i fengsel med lavere sikkerhetsnivå såfremt særlige grunner tilsier det.

Etter straffegjennomføringsloven § 12 kan domfelte gis adgang til å gjennomføre straffen helt eller delvis i institusjon når dette er nødvendig for å bedre hans evne til å fungere sosialt og lovlydig, eller når andre tungtveiende grunner taler for det. Den viktigste målgruppen er domfelte som trenger behandling for problemer som har vært en medvirkende årsak til deres kriminalitet, for eksempel rusmisbrukere. Også domfelte med andre typer problemer, for eksempel funksjonshemminger, lettere psykiske problemer, atferdsproblemer, tilpasningsproblemer m.v., kan være aktuelle for straffegjennomføring etter § 12.

Straffegjennomføringsloven § 12 anvendes ved opphold i institusjoner som tradisjonelt ikke kalles sykehus, for eksempel behandlingskollektiver, sykehjem, ettervernshjem eller lignende. Det er ikke etablert noen egen godkjenningsordning for institusjoner som kan motta domfelte etter § 12. Hver enkelt overføring blir vurdert konkret. En grunnleggende forutsetning er at hensynet til sikkerheten ikke taler imot det. Ved vurderingen skal det blant annet legges vekt på institusjonens regime og hvor betryggende kontrollrutinene er. Det skal også ses hen til domfeltes eget forhold, om han er motivert og om han antas å ville kunne tilpasse seg de vilkår som settes og de regler som gjelder ved institusjonen. Videre skal det legges vekt på om vedkommende institusjon kan tilby et faglig opplegg som imøtekommer domfeltes særlige behov.

Etter min oppfatning kan straffegjennomføring etter § 12 være egnet til å ivareta behovene for domfelte med funksjonshemminger på en god måte. RIBO attføringssenter, som spesielt blir nevnt, kan også være et velegnet tilbud for noen etter en konkret og individuell vurdering av den enkeltes behov.

Personer med psykisk utviklingshemming av lettere grad kan domfelles til forvaring hvis vilkårene for det er oppfylt. Når det gjelder gjennomføring av forvaring, er Ila fengsel og forvaringsanstalt (for menn) og Bredtvedt fengsel og forvaringsanstalt (for kvinner) tilrettelagt for forvaringsdømte. Forvaringsdømte, særlig de med psykisk utviklingshemming, har ofte spesielle behov. Forvaringsavdelinger er derfor tilført ekstra ressurser både bygningsmessig og på innholdssiden for å kunne ivareta denne gruppens behov.

For å kunne ivareta forvaringsdømte med psykisk utviklingshemming og andre med liknende problemer, er det adgang til å sette som vilkår for løslatelse at den innsatte tar opphold i institusjon eller kommunal omsorgsbolig. I slike situasjoner kan ulike typer institusjoner anvendes, og valget av institusjon, eventuelt omsorgsbolig, beror på en konkret og individuell vurdering.

Etter min oppfatning er kriminalomsorgens ulike soningsalternativer, muligheten for å overføre domfelte til straffegjennomføring etter § 12 og muligheten til å prøveløslate forvaringsdømte til institusjon eller kommunal omsorgsbolig, virkemidler som er godt egnet til å ivareta den gruppen innsatte representanten Ellingsen omtaler. Justisdepartementet vurderer fortløpende anvendelsen av § 12 og utviklingen av innholdet i straffegjennomføring i fengsel. Å ivareta innsatte med spesielle behov er en viktig utfordring for kriminalomsorgen, og det er positivt at det settes fokus på dette temaet.