Skriftlig spørsmål fra Harald T. Nesvik (FrP) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:236 (2005-2006)
Innlevert: 07.12.2005
Sendt: 07.12.2005
Besvart: 15.12.2005 av helse- og omsorgsminister Sylvia Brustad

Harald T. Nesvik (FrP)

Spørsmål

Harald T. Nesvik (FrP): I Stavanger Aftenblad den 3. desember fortelles det om en kvinnelig sykepleier som selv må betale for ryggoperasjon i Sverige. Ved Stavanger universitetssykehus har man aldri kommet frem til en diagnose. En svensk kirurg konstaterte raskt at pasienten har en utslitt skive i ryggraden og tilbyr operasjon. For å få utgiftene dekket må bl.a. behandlingen ikke regnes som eksperimentell, noe den tydeligvis gjør i dette tilfellet.
Hva er bakgrunnen for at denne behandlingen regnes som eksperimentell og pasienten ikke får refusjon?

Begrunnelse

For å få dekket utgifter til behandling i utlandet må tre kriterier være oppfylt: behandlingen kan ikke gis i Norge, behandlingen må ikke være eksperimentell og man må ha henvisning fra lege. Det virker som om det er svært sjelden det gis positivt svar på søknad om dekning av utgifter til behandling i utlandet. I det nevnte tilfellet er, ifølge Stavanger Aftenblad, behandlingen i Sverige regnet for å være eksperimentell og jeg ber om informasjon om hva som legges til grunn for en slik vurdering. Dersom det er slik at man ikke ønsker å dekke denne typen utgifter, uavhengig av mulighetene for helbredelse eller bedring av tilstanden, er det selvfølgelig greit å hevde at all behandling som ikke kan utføres i Norge er eksperimentell. Jeg ber derfor om å få vite hvordan en vurdering av hvorvidt en behandlingsform er eksperimentell eller ikke gjøres i slike saker.

Sylvia Brustad (A)

Svar

Sylvia Brustad: Jeg vil starte med å peke på at jeg ikke kjenner den aktuelle pasientens sykdomshistorie eller de vurderinger som er gjort ved Stavanger universitetssykehus. Jeg oppfatter imidlertid at representanten Nesvik stiller noen viktige generelle spørsmål som jeg vil besvare.

Eksperimentell behandling

Når det gjelder begrepene eksperimentell behandling og utprøvende behandling, vil jeg vise til prioriteringsforskriften § 3 med tilhørende merknader. Eksperimentell behandling er i denne bestemmelsen definert som:

"Udokumentert behandling som ikke er ledd i kontrollerte undersøkelser, og hvor virkning, risiko og bivirkninger er ukjent eller ufullstendig klarlagt." Utprøvende behandling er definert som: "Behandling som utprøves som ledd i en vitenskapelig studie, men der kravene til fullverdig dokumentasjon i forhold til etablert behandling ennå ikke er tilfredsstillende."

Det er i merknadene til prioriteringsforskriften § 3 gitt en nærmere forklaring på hva som menes med eksperimentell og utprøvende behandling. Av merknadene fremgår bl.a. følgende:

"Samfunnet har ansvar for å tilby etablerte og dokumenterte helsetjenester til befolkningen, og alle andre tjenester bør i første omgang gjøres til gjenstand for forskning på grunnlag av godkjente forskningsprotokoller, normalt som kliniske kontrollerte studier."

Eksperimentell og utprøvende behandling brukes om behandling som ikke tilfredsstiller kravene til en akseptert metode. Det stilles strenge krav til vitenskapelig dokumentasjon for at en behandlingsform skal kunne sies å være allment anerkjent, bl.a. kreves det at resultatene er dokumentert i større kontrollerte studier. Fordi det overalt i verden vil finnes fagmiljø som prøver ut og markedsfører nye behandlingsprinsipper, vil vi fra myndighetenes side måtte støtte oss til det som kan sies å være allment akseptert i norsk og internasjonalt fagmiljø. Vi må ha som utgangspunkt at norsk fagmiljø holder seg oppdatert innenfor sine spesialområder gjennom faglig og vitenskapelig utvikling.
Vi har gjennom vår organisering med universitetssykehus i alle regioner sikret at vi har høyt spesialiserte fagmiljøer innenfor de aller fleste behandlingsområder. For enkelte fagområder har vi i tillegg opprettet egne landsfunksjoner eller nasjonale kompetansesentre for å sikre et sentralt fagmiljø som både kan ta seg av enkelte utvalgte pasienter, samt stå for utarbeiding av nasjonale retningslinjer innenfor fagområdet.
På nasjonalt nivå er Sosial- og helsedirektoratet gitt et ansvar for utvikling av nasjonale faglige retningslinjer og veiledere på prioriterte ansvarsområder i samarbeid med fagmiljøene. Jeg vil også peke på at vi gjennom opprettelsen av Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten har sørget for å ha et senter som nettopp i sitt mandat skal vurdere nytteverdien av nye (og etablerte) behandlingsmetoder. I St.prp. nr. 1 (2005-2006) er det anført at "Kunnskapssenteret skal, i dialog med Sosial- og helsedirektoratet, Legemiddelverket og de regionale helseforetak, etablere et system for å vurdere ny teknologi (legemidler, diagnostikk, utstyr og prosedyrer) før teknologien innføres i helsetjenesten."

Operativ behandling ved rygglidelser

Akutte og kroniske rygglidelser er en stor utfordring for helsetjenesten. Fagområdet er også preget av at det ofte er uenighet om hva som må anses som den beste behandlingen i mange situasjoner. Spesielt har det vært stor oppmerksomhet omkring enkelte operative inngrep. I disse tilfellene har det vært mulig å gjennomføre de aktuelle inngrepene i Norge, mens den faglige uenigheten har ligget i den diagnostiske utredning forut for et slikt inngrep, altså å skille ut hvem som forventes å ha nytte av inngrepet.
For å bistå helsetjenesten med faglige retningslinjer og nasjonale råd innenfor diagnostikk og behandling av rygglidelser, har det siden 1999 vært etablert et Nasjonalt Ryggnettverk med forsknings- og formidlingsoppgaver. Denne aktiviteten videreføres fra 2006 gjennom de regionale foretakene og Norges Forskningsråd. I tillegg er det opprettet et Nasjonalt senter for spinale lidelser ved St. Olavs Hospital. Dette fungerer som et nasjonalt referansemiljø for den avanserte ryggbehandlingen. Som eksempel på hvordan det samlede fagmiljøet arbeider for å komme nærmere avklaring ved nye behandlingsprinsipper, kan jeg nevne at det fra 2004 er igangsatt en felles studie ved universitetssykehusene, der konvensjonell kirurgi ved prolaps sammenlignes med en ny teknikk med innsetting av skiveprotese.

Behandling i utlandet

For å ha rett til behandling i utlandet oppstiller pasientrettighetsloven § 2-1 og prioriteringsforskriften § 3 med tilhørende merknader en del vilkår som må være oppfylt. Inngangsvilkåret er at pasienten må ha rett til nødvendig helsehjelp. Videre er det et vilkår at helsehjelpen ikke kan ytes i Norge fordi det ikke finnes et adekvat medisinsk tilbud, dvs. at pasienten ikke kan få helsehjelp i Norge fordi behandling ikke kan utføres forsvarlig etter akseptert metode. Det oppstilles også et krav om at den ønskede helsehjelpen i utlandet må utføres forsvarlig av tjenesteyter i utlandet etter akseptert metode. Hovedregelen er derfor at eksperimentell eller utprøvende behandling ikke omfattes av retten til nødvendig helsehjelp i utlandet. Unntaket gjelder bl.a. behandling der det ikke er bygget opp noen nasjonal kompetanse.
Slik representanten Nesvik peker på, har vi et eget regelverk for hva som skal til for å kunne få støtte til behandling i utlandet. Tidligere var dette knyttet til folketrygdloven, med utbetaling fra Rikstrygdeverket. Etter 1. september 2004 er det helseforetakene som har ansvar for å dekke nødvendige utgifter til behandling i utlandet, der pasienten har rett til dette. Det er som kjent også opprettet en egen Dispensasjons- og klagenemnd for behandling i utlandet som er ankeinstans ved avslag på søknad om støtte til behandling i utlandet.
Dispensasjonsnemnda og den tidligere Klagenemnda for bidrag til behandling i utlandet har siden 1999 behandlet ca. 70 saker hvor det har vært ønske om ulike behandlinger i utlandet for ryggsmerter. Når de aller fleste slike søknader er avslått, skyldes dette at kriteriene for å få slik støtte ikke er oppfylt. Det har i de fleste tilfeller vært konkludert med at det finnes kompetanse i Norge for behandling av de aktuelle lidelser, mens det kan være uenighet om indikasjonsstilling og behandlingsmetode. Som jeg har uttalt tidligere, vil det i våre dagers åpne informasjonssamfunn alltid være mulig å finne alternative behandlingstilbud i andre land. Statlig støtte til slik behandling må tildeles gjennom et godt regelverk og en profesjonell søknadsprosess.