Skriftlig spørsmål fra Sonja Irene Sjøli (H) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:255 (2005-2006)
Innlevert: 09.12.2005
Sendt: 12.12.2005
Besvart: 20.12.2005 av helse- og omsorgsminister Sylvia Brustad

Sonja Irene Sjøli (H)

Spørsmål

Sonja Irene Sjøli (H): Det vises til et oppslag i Dagens Medisin 8. desember 2005, og hvor det kommer fram at fremmedspråklige pasienter ikke får en forsvarlig tolketjeneste ved legebesøk, til tross for at leger har en plikt til å sørge for at informasjonen som blir gitt blir forstått.
Hva vil helse- og omsorgsministeren foreta seg for å kartlegge dette problemet, og sikre at fremmedspråklige pasienter får en forsvarlig tolketjeneste?

Begrunnelse

Leger har en plikt til å sørge for at den informasjon som blir gitt til pasienter ved legebesøk blir forstått. Gjennom det nevnte oppslag kommer det fram at dette er et stort problem, og det nevnes eksempler som er svært alvorlige for den det gjelder.
I mange tilfeller benytter legene familiemedlemmer som tolk, i stedet for å tilkalle en profesjonell tolk. Familiemedlemmer og nære venner er inhabile, og aldri upartiske. Helsepersonell har et klart ansvar for å ivareta pasientens interesser og behov, og forsikre seg om at informasjonen går videre til pasienten. Det kommer også fram at barn benyttes som tolker i helsevesenet. Dette er alvorlig. Barn har sjelden kompetanse verken språklig eller faglig, og det er et stort ansvar som legges på barn.

Sylvia Brustad (A)

Svar

Sylvia Brustad: Jeg takker for at stortingsrepresentant Sjøli retter oppmerksomheten mot et viktig tema: betydningen av å tilkalle profesjonell, kvalifisert tolk når det er nødvendig for å sikre informasjonsplikt og forsvarlig kommunikasjon ved legebesøk og ved annen behandling og informasjon i helsetjenesten. Jeg deler hennes syn på at bruk av tolk er en svært viktig komponent i helsetjenesten. Det er mye som tyder på at det er nødvendig at jeg overfor helse- og omsorgssektoren må vektlegge mer enn hva som hittil er blitt gjort når det gjelder tolkebruk og tolking. Dette for å sikre likeverdige helsetjenester for alle grupper av befolkningen.
Plikten til å tilkalle tolk ved behov, er bl.a. forankret i Lov om pasientrettigheter, jf. Kap. 3. Rett til medvirkning og informasjon. I merknader til § 3-5 om Informasjonens form framgår det at "Det er behandlingsansvarlig personell som har ansvar for å tilrettelegge eller gi informasjonen. I de tilfeller hvor pasienten er minoritetsspråklig og det er avgjørende at han eller hun skjønner innholdet av informasjonen, må det skaffes tolk". Videre gjøres det klart i merknadene at departementet fraråder å bruke pasienters pårørende til tolking, da "dette krever spesiell opplæring". Det legges til at en del situasjoner kan være av en slik art at familie og særlig mindreårige bør holdes utenfor.
Jeg vet at det gjøres mye bra arbeid mange steder i helsetjenesten når det gjelder å sikre forsvarlige tolketjenester. Men dessverre tyder rapporter fra systematiske undersøkelser og sporadiske enkelteksempler på at vi må erkjenne at det antakelig står en god del igjen før disse rettighetene er generelt gjennomført i helsetjenesten. Artikkelen i Dagens Medisin peker på problemer som underforbruk av tolk, bruk av ukvalifiserte personer til tolking, bruk av inhabile personer som familie og venner til tolking, og til og med bruk av barn til tolking. Dette er problemer som vi også fra annet hold vet at forekommer i helsetjenesten.
Stortingsrepresentant Sjøli etterspør hva jeg vil foreta meg for å kartlegge dette problemet. Jeg deler Sjølis oppfatning av at det er viktig å ha systematisk kunnskap om spørsmål knyttet til tolking i helsetjenesten. Jeg er kjent med at det tidligere har vært utført undersøkelser som omfatter spørsmål om tolkebruk. Eksempelvis omfattet Helsetilsynets landsomfattende tilsyn i 2004 med helsetjenester til nyankomne asylsøkere, flyktninger og familiegjenforente spørsmål vedrørende tolk. Jeg kjenner også til at det for tiden pågår nye undersøkelser. Nasjonal kompetanseenhet for minoritetshelse (NAKMI) ved Ullevål Universitetssykehus gjennomfører en undersøkelse om tolkespørsmål rettet til helsepersonell ved flere sykehus i østlandsområdet. Utlendingsdirektoratet (UDI) som er nasjonal fagmyndighet for tolking i offentlig sektor, har bestilt en undersøkelse om tolking i helsetjenesten. Målgruppa er privatpraktiserende legespesialister i Oslo. Det kan også nevnes at Statistisk sentralbyrå (SSB) har inkludert spørsmål om tolk ved legebesøk i undersøkelse om levekår blant innvandrere 2005/2006.
I tildelingsbrevet til Sosial- og helsedirektoratet vil departementet be direktoratet vurdere om det er behov for mer dokumentasjon i tillegg til hva tidligere undersøkelser har vist og de pågående prosjektene vil frambringe. Vurderingen vil også omfatte hvilke spørsmål det eventuelt vil være mest nyttig å kartlegge og eventuelt om andre tiltak enn kartlegginger vil være mer hensiktsmessige oppfølginger.
Bruk av tolk for å sikre forsvarlig kommunikasjon er et av flere tiltak som helsemyndighetene vektlegger som tiltak for å utvikle likeverdige helsetjenester. Dette gjøres for eksempel i bestillerdokumentet til de regionale helseforetakene og i tildelingsbrev til underliggende etater. Bruk av tolk var også tema under utviklingen av veilederen "Helsetjenestetilbudet til asylsøkere og flyktninger" som i 2002 ble utgitt av Sosial- og helsedirektoratet. Veilederen legger til grunn de samme prinsipper for bruk av tolk som beskrevet i Pasientrettighetsloven.
Som ledd i arbeidet med å øke tilgjengeligheten til kvalifiserte tolker i Norge, har UDI i 2005 etablert Nasjonalt tolkeregister. Det har dermed blitt skaffet til veie et nyttig verktøy for å fremme bruk av kvalifiserte tolker. Helse- og omsorgsdepartementet vil gjøre det kjent for underliggende etater at Nasjonalt tolkeregister skal brukes ved behov for tolk i helsetjenesten og at den best kvalifiserte tolken bør bestilles dersom denne er tilgjengelig for det aktuelle oppdraget.
I tillegg ser jeg at helsetjenestenes muligheter for å ivareta kravet om å bestille kvalifiserte tolker er avhengig av en serie forhold som henger tett sammen. Tolketjenester må for eksempel være organisert slik at kvalifiserte tolker er tilgjengelig når de trenges. Bruk av tolketjenester må være realistisk budsjettert. Dessuten må tolker som ønsker å kvalifisere seg, få utdanningsmuligheter. Jeg er kjent med at det er gjort en betydelig innsats de siste årene for å utdanne tolker. Allikevel er det fremdeles kun en liten andel av de som tar tolkeoppdrag som har utdanning. Tolkeutdanning er av stor betydning for helsetjenesten og alle offentlige sektorer med behov for kvalifiserte tolketjenester.
Avslutningsvis vil jeg gjøre klart at etter at departementet har fått tilbakemelding fra direktoratet, vil jeg på egnet måte komme tilbake til Stortinget med forslag til oppfølging.