Skriftlig spørsmål fra Kåre Fostervold (FrP) til nærings- og handelsministeren

Dokument nr. 15:273 (2005-2006)
Innlevert: 14.12.2005
Sendt: 14.12.2005
Rette vedkommende: Utenriksministeren
Besvart: 21.12.2005 av utenriksminister Jonas Gahr Støre

Kåre Fostervold (FrP)

Spørsmål

Kåre Fostervold (FrP): Hvilke konsekvenser vil et norsk veto til en ny WTO-avtale få for næringslivet i Norge?

Begrunnelse

Utenriksministeren har antydet at Norge kan komme til å bruke sin vetorett til en ny WTO-handelsavtale, hvis man ikke får et tilfredsstillende resultat rundt vilkårene for landbruksprodukter. I tillegg til forhandlingene om vilkårene for landbruksprodukter, omfatter også WTO-avtalen rammer for handel på andre produkter eller tjenester.

Jonas Gahr Støre (A)

Svar

Jonas Gahr Støre: Spørsmålet ble overført fra nærings- og handelsministeren.
Jeg viser til redegjørelsen jeg holdt i Stortinget 9. desember d.å. der spørsmålene knyttet til Norges posisjoner i WTO-forhandlingene ble behandlet og debattert, og jeg viser dessuten til mine svar på skriftlige spørsmål nr. 53 og nr. 203 (2005-2006).
Forhandlingene i WTO under Doha-runden er nå inne i sitt femte år. Mandatet for forhandlingene ble i utgangspunktet gitt i ministererklæringen fra Doha-møtet der runden også fikk det offisielle navnet "Doha Development Agenda". Norge har sluttet seg til mandatet og arbeider målbevisst for et godt resultat i samsvar med dette. Særlig viktig for denne runden, og for Norge, er at sluttresultatet blir til fordel for utviklingslandene og spesielt for de fattigste. Samtidig arbeider Norge for å ivareta norsk næringslivs mange ulike interesser i forhandlingene.
WTOs forpliktende regelverk er særlig viktig for små land som hver for seg har begrensede muligheter til å gjøre seg gjeldende uten felles regler. Et internasjonalt samfunn basert på den sterkestes rett og ulike bilaterale avtaler vil kunne plassere små land på sidelinjen, med dårligere konkurransevilkår på viktige markeder enn det de store land har. Norge og norsk næringsliv har med andre ord stor interesse av å konsolidere og videreutvikle det regelbaserte multilaterale handelssystemet.
Norske eksportnæringer har mye å tjene på en fortsatt reduksjon av handelsbarrierene for industrivarer og tjenester. Selv om EU og andre OECD-land allerede har svært åpne markeder, så har for eksempel store og raskt voksende land som Brasil, India, Kina og Russland fortsatt betydelige handelsbarrierer. Norsk eksportorientert næringsliv vil ha stor interesse av en nedbygging av disse.
Norsk fiskerinæring, som en av våre viktigste eksportnæringer, møter dessuten ofte høyere tollsatser i utenlandske markeder enn andre næringer. Det gjelder spesielt i vårt hjemmemarked EU og i de sterkt voksende sjømatmarkedene som Kina, Japan og India. En ny WTO-avtale som innebærer kutt i verdens tollsatser på fisk og sjømat vil derfor være av stor verdi for verdiskaping og sysselsetting langs kysten. Det er dessuten et viktig mål for oss at en ny avtale skal gi strengere regler for innføring av antidumpingtiltak, i den hensikt at slike tiltak ikke skal kunne benyttes som urimelige handelshindre blant annet overfor norsk fiske- og sjømateksport. En ny WTO-avtale vil også kunne gi større forutsigbarhet for norsk næringsliv innen tjenestesektorer som skipsfart, telekommunikasjon, olje- og gassvirksomhet og energi- og sjøforsikring. Regjeringen arbeider aktivt for å fremme våre offensive interesser på disse områdene i forhandlingene.
Samtidig har vi et klart ønske om å gjøre det mulig å opprettholde en levedyktig landbruksnæring. Ved vår tilslutning til forhandlingsmandatet for Doha-runden har vi forpliktet oss til reduksjoner i overføringer, tollsatser og eksportstøtte relatert til landbruket.
Vi deltar i forhandlingene med sikte på en løsning som alle kan leve med. Et sluttresultat krever konsensus og dermed er det også nødvendig at vi underveis sier ifra om at det er noen grenser for hva vi kan akseptere.
Alle WTOs 149 medlemmer deltar i forhandlingene. Alle har sine interesser å ivareta, inkludert hensynet til særlig følsomme og vanskelige forhold, noe som gjør forhandlingene problematiske. Det er derfor naturligvis ikke bare Norge som kan ha behov for å gi uttrykk for hvor grensene går for hva som er akseptabelt. Dette er normalt i en forhandlingsprosess.
Vi planlegger imidlertid ikke for bruk av et veto. Vi jobber for gjennomslag for norske syn og da er allianser med andre land en nøkkel. Spørsmålet om veto er således en hypotetisk situasjon, og spørsmålet om konsekvenser for norsk næringsliv av et eventuelt norsk veto blir dermed også hypotetisk.
Grunnleggende sett ønsker vi på norsk side at forhandlingene fører fram til en avtale. Vi gjør det som er mulig for å bidra til en løsning som alle kan akseptere og til fordel for norsk næringsliv, samlet sett. Dette har vi gjort under ministerkonferansen i Hongkong som ble avsluttet med enighet om en erklæring den 18. desember d.å., og vi kommer til å fortsette dette arbeidet med full styrke i månedene som kommer.