Skriftlig spørsmål fra Jan Arild Ellingsen (FrP) til barne- og likestillingsministeren

Dokument nr. 15:371 (2005-2006)
Innlevert: 19.01.2006
Sendt: 20.01.2006
Besvart: 30.01.2006 av barne- og likestillingsminister Karita Bekkemellem

Jan Arild Ellingsen (FrP)

Spørsmål

Jan Arild Ellingsen (FrP): I dagens adopsjonslov er det gitt anledning for barn over 18 år til å finne sine biologiske foreldre. Den motsatte adgang; at biologiske foreldre kan finne sine biologiske barn finnes ei.
Er statsråden full ut fornøyd med dagens lovutforming, eller ser statsråden behov for endringer?

Karita Bekkemellem (A)

Svar

Karita Bekkemellem: Retten til kunnskap om egen identitet og opprinnelse anses som en grunnleggende rettighet for den enkelte. FNs barnekonvensjon inneholder blant annet bestemmelser om at barn, så langt det er mulig, har rett til å kjenne sine foreldre. Prinsippet er også nedfelt i adopsjonsloven fra 1986 hvor det fremgår: "Fra barnet er 18 år har det krav på å få opplyst fra departementet hvem de opprinnelige foreldre er." Bestemmelsen gjelder både for innenlands- og utenlandsadopterte barn. I praksis er det den fylkesmann som i sin tid gav adopsjonsbevillingen, eller vår sentrale adopsjonsmyndighet, Barn-, ungdoms- og familiedirektoratet, som har ansvaret for å gi ut opplysningene. Barnets rett til å få opplysningene om biologiske foreldres identitet, må sees i sammenheng med den plikt adoptivforeldrene har etter adopsjonsloven, til så snart det er tilrådelig, å opplyse barnet om at det er adoptert.

Loven legger til grunn at den adopterte har en absolutt rett og et krav på opplysningene, selv i de tilfelle der de biologiske foreldrene ikke ønsker at slike opplysninger blir gitt. De biologiske foreldrene har imidlertid ikke en tilsvarende rett til opplysninger om adoptivbarnet, noe som blant annet har sammenheng med formålet og rettsvirkningene av en adopsjon.

Formålet med adopsjon er først og fremst å ivareta barnet, og gi barnet som av ulike årsaker trenger det, et godt og varig hjem. Adopsjon er svært inngripende ved at den med endelig virkning bryter alle bånd mellom biologisk familie og barnet. Samtidig får barnet ved adopsjonen samme stilling som om det var adoptivforeldrenes egenfødte barn.

Adoptivbarnet har en rett til å få opplysninger om sine biologiske foreldre. Om adoptivbarnet ønsker å benytte denne retten eller muligheten, er helt opp til han eller henne. Erfaring viser at ikke alle adopterte søker opplysninger om sitt biologiske opphav. Men for mange kan det bli svært viktig å få svar på spørsmålet om hvem som er de biologiske foreldre. Når den adopterte søker kunnskap om sin biologiske opprinnelse settes som regel sterke følelser i gang blant de involverte. Dette gjelder så vel biologiske foreldre, adoptivforeldre og den adopterte selv. Henvendelser fra adopterte som søker sin biologiske opprinnelse er derfor saker av sensitiv karakter der sterke menneskelige hensyn inngår.

Jeg er kjent med at etter gjeldende praksis legges henvendelser fra biologiske foreldre til barnet, på selve adopsjonssaken. Dersom adoptivbarnet senere søker sitt biologiske opphav, vil det få innsyn i også denne henvendelsen. Det vil da fortsatt være opp til adoptivbarnet selv å avgjøre om det ønsker å ta slik kontakt. Etter gjeldende adopsjonslov går hensynet til adoptivbarnet i disse tilfellene foran hensynet til de biologiske foreldrene. Jeg vil imidlertid vurdere om en bør ha en praksis der adopterte barn over 18 år får melding om at biologisk mor/far ønsker kontakt med vedkommende. Dette er imidlertid saker med kryssende hensyn og jeg vil derfor ikke forskuttere et standpunkt.