Skriftlig spørsmål fra Gunvald Ludvigsen (V) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:378 (2005-2006)
Innlevert: 20.01.2006
Sendt: 23.01.2006
Besvart: 01.02.2006 av helse- og omsorgsminister Sylvia Brustad

Gunvald Ludvigsen (V)

Spørsmål

Gunvald Ludvigsen (V): Vil statsråden vurdere om pårørande bør ha høve til å få si sak prøvd av ei ny og uavhengig ekspert-/faggruppe innanfor ei fastsett tidsramme, i saker av liknande karakter som den ved Haukeland Universitetssykehus, altså Kristina-saken?

Begrunnelse

Eg viser til saka ved Haukeland Universitetssykehus kor Oddmund Hjartåker går til rettslege steg for å overprøve legane si avgjerd om at Hjartåker si dotter, Kristina, ikkje lenger bør få den handsaminga ho treng for å haldast i live.
Venstre meiner at alle slike saker til sjuande og sist må avgjerdast på eit medisinskfagleg grunnlag. I situasjonar kor pårørande ikkje vert samde i den medisinske avgjerda, meiner vi at ei uavhengig faggruppe bør koplast inn som ein nøytral part for å hjelpe pårørande og sjukehus til å kome til semje. Eit slikt uavhengig organ kan styrke pårørande sine rettar når det er usemje.
Dersom det framleis er usemje mellom partane, må den opphavlege handsamingseininga ha endeleg avgjerdsmynde.

Sylvia Brustad (A)

Svar

Sylvia Brustad: Saka ved Haukeland Universitetssykehus er eit konkret døme på ein generell problemstilling. Det er ikkje vanskeleg å forstå den belastning det må vere for pårørande å føle at ein står makteslaus i spørsmålet om å avslutte behandlinga for ein av sine næraste. Siktemålet må derfor vere at ein unngår at pårørande får ei slik oppleving av situasjonen. Sjølv om eg trur det er riktig at fagfolk treff den endelege avgjerda, bør denne vere den formelle avslutninga av ein prosess der pårørande har blitt einige i, eller har forsona seg med tanken på, at avgjerda er riktig.

Venstre meiner at ei uavhengig faggruppe bør koplast inn som ein nøytral part for å hjelpe pårørande og sjukehus å kome til semje. Det vert presisert at dersom det framleis er usemje mellom partane, må den opphavlege handsamingseininga ha endeleg avgjerdsmynde.

I dag følgjer det av styringsdokumenta for dei regionale helseforetaka at det skal vere kliniske etikk-komitear ved kvart helseforetak. Dette er tverrfagleg samansette komitear med klinisk kompetanse og kompetanse i klinisk medisinsk etikk. Kliniske etikk-komitear i helseforetaka skal bidra til å auke kompetansen i medisinsk etikk for å kunne identifisere, analysere, og om mulig løyse etiske problemstillingar relatert til pasientbehandling.

Dette vert realisert gjennom å:

- fremme samtale og refleksjon om etiske problem og dilemma

- på førespurnad gje råd om korleis etiske problem kan løysast, eller vere eit forum der behandlarar kan få drøfte slike problem prospektivt eller retrospektivt

- bidra til bevisstgjering om etiske problem knytte til ressursbruk og prioritering

- bidra til at møte med sjukehuset for pasientar og pårørande blir best mogeleg.

Komiteane er ikkje klageorgan og har inga sanksjonsmynde. Dei har inga beslutningsmynde når det gjeld avgjerder av medisinsk art, men er meint å vere ein støtte for avgjerder i diskusjonar av vanskelege etiske problem i samanheng med behandlinga av pasientar.

Seksjon for medisinsk etikk (SME) ved Det medisinske fakultetet, Universitetet i Oslo, er av Helse- og omsorgsdepartementet tildelt ansvaret for nasjonal koordinering og fagutvikling for dei kliniske etikk-komitear. Ansvaret for oppretting og drift av dei enkelte komiteane er lagt til helseforetaka. Eg meiner det er grunn til å sjå nærare på om deira rolle i den type saker det her er tale om kan vidareutviklast. Eg vil sjå til at slike vurderingar blir gjort i tida som kjem.