Skriftlig spørsmål fra Harald T. Nesvik (FrP) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:393 (2005-2006)
Innlevert: 25.01.2006
Sendt: 26.01.2006
Besvart: 10.02.2006 av helse- og omsorgsminister Sylvia Brustad

Harald T. Nesvik (FrP)

Spørsmål

Harald T. Nesvik (FrP): Dagens utforming av fagprøven for spesialistleger som kommer utenfor EØS-området medfører at strykprosenten er svært høy. Som en følge av dette har det norske helsevesenet en stor ubenyttet ressurs. Fagprøven skal være en kvalitetssikring som sørger for at spesialistleger i Norge har god spisskompetanse, og ikke generell legekompetanse.
Vil statsråden sørge for at autorisasjonsprosedyren for spesialistleger som kommer fra land utenfor EØS-området, blir forenklet?

Begrunnelse

Forenklingsutvalgets rapport av 19. juni 2003 konkluderer med at prosedyrene i forhold til autorisasjon av spesialistleger som kommer utenfor EØS-området bør endres, slik at disse legene slipper å ta fagprøven. Kvalitetssikringen vil ifølge utvalget bli like god, om ikke bedre ivaretatt gjennom forpraksis og de nødvendige attester. Vi har vært i kontakt med overlege i anestesi på Det Norske Radiumhospital, Zorica Mitic, som kan bekrefte at dagens prosedyrer ikke er tilfredsstillende for denne gruppen. Problemstillingen ble ytterligere understreket i en artikkel i Aftenposen 24. januar 2006, hvor utenlandske leger går sterkt ut mot dagens fagprøve. Det vises til at det mangler pensum for fagprøven, samt at fasiten ikke er korrekt. Flere utenlandske leger vi har vært i kontakt med stiller spørsmålstegn vedrørende hvorvidt resultatet på fagprøven er beskrivende i forhold til den spisskompetansen de besitter på sitt fagområde. Vi har fått høre at det er om lag 100 spesialistleger som kommer fra land utenfor EØS-området som befinner seg i Norge i dag. Dette er en stor ressurskilde som det norske helsevesenet kan benytte seg av.

Sylvia Brustad (A)

Svar

Sylvia Brustad: Innledningsvis vises til at representantens spørsmål omhandler to ulike godkjenningsordninger. Godkjenning av legers grunnutdanning leder til norsk autorisasjon som lege etter helsepersonelloven § 48, mens godkjenning av legers spesialistutdanning innen et avgrenset fagområde leder til spesialistgodkjenning etter helsepersonelloven § 51. Spesialistgodkjenning forutsetter som hovedregel at legen først har norsk autorisasjon som lege.

Det har i den senere tiden vært en del oppmerksomhet knyttet til leger med spesialistutdanning fra land utenfor EØS-området som opplever at denne ikke blir likestilt med norsk spesialistutdanning, og de kravene som stilles for at de skal kunne få spesialistgodkjenning i Norge. Utgangspunktet for vurderingen av hvorvidt spesialistutdanningen fra land utenfor EØS-området kan likestilles med norsk spesialistutdanning, er bestemmelsene i helsepersonelloven § 51, samt tilhørende forskrift om spesialistgodkjenning av helsepersonell. Norge har i dag 43 spesialiteter, herunder 13 grenspesialiteter innen indremedisin og generell kirurgi.

I de nordiske landene har det vært vektlagt å begrense antallet spesialiteter, da dette bl.a. vurderes som hensiktsmessig i et land med vår demografi og geografi. Dersom spesialistutdanningen fra land utenfor EØS-området ikke kan likestilles med norsk spesialistutdanning, vil det bli stilt tilleggskrav slik at de formelle kravene i de norske spesialistreglene kan oppfylles, og spesialistgodkjenning gis.

For leger som ikke har norsk autorisasjon som lege og spesialistutdanning fra land utenfor EØS-området, er bildet mer komplisert. I henhold til § 7 i forskrift om spesialistutdanning av helsepersonell, forutsetter norsk spesialistgodkjenning som hovedregel at legen først har norsk autorisasjon som lege. Leger fra land utenfor EØS-området har rett til norsk autorisasjon dersom hun/han "har utenlandsk eksamen som anerkjennes som jevngod med tilsvarende norsk eksamen" eller "på annen måte har godtgjort å ha den nødvendige kyndighet", og for øvrig fyller kravene i helsepersonelloven § 48. Våre autorisasjonsmyndigheter (Statens autorisasjonskontor for helsepersonell) vil i forbindelse med denne vurderingen vurdere hvorvidt legen innehar påkrevd faglig teoretisk kunnskap og faglige ferdigheter slik at det er faglig forsvarlig å gi vedkommende norsk autorisasjon som lege. Den medisinske fagprøven utgjør en del av autorisasjonsmyndighetenes vurderingsgrunnlag av hvorvidt legens utenlandske eksamen kan anerkjennes som jevngod med tilsvarende norsk eksamen. Fagprøven arrangeres og administreres av medisinsk fakultet ved Universitetet i Oslo, og er ment å skulle prøve et bredt spekter av den faglige teoretiske kunnskapen hos leger som har sin grunnutdanning fra land utenfor EØS-området.

Fagprøven er derfor ikke ment " å være en kvalitetssikring som sørger for at spesialistleger i Norge har god spisskompetanse", men som del av et vurderingsgrunnlag for norsk autorisasjon som lege. For leger uten norsk autorisasjon med spesialistutdanning fra land utenfor EØS blir fagprøven imidlertid en del av løpet frem mot spesialistgodkjenning, siden autorisasjon som hovedregel er en forutsetning for spesialistgodkjenning i Norge.

Jeg er kjent med at fagprøven har blitt kritisert for sin vanskelighetsgrad og at det er blitt stilt spørsmål ved dens validitet og reliabilitet. Mitt departement har derfor tatt initiativ til en gjennomgang av gjennomføringen av den medisinske fagprøven. Universitetet i Oslo har, på bakgrunn av kritikken som har vært fremsatt mot fagprøven, gjennomført flere forbedringstiltak i samarbeid med eksterne kompetansemiljøer. Fagprøven som ble utarbeidet for høsten 2005 hadde derfor en annen utforming enn tidligere, og inneholdt bl.a. flere resonnerende spørsmål. I tillegg er det vektlagt at spørsmålene skal være relevante og at språkføringen skal være presis. Jeg forventer at fagprøven skal representere et reelt vurderingsgrunnlag for norsk autorisasjon som lege og at prøven ikke fremstår som en unødvendig eller ubegrunnet terskel.

Når det gjelder rapporten fra arbeidsgruppen som utredet mulige forenklinger i godkjenningsordningene, vil jeg presisere at det ikke er riktig at gruppen foreslo at fagprøven skulle bortfalle, men at den skulle vurderes erstattet med såkalte OSCE-tester. Disse testene vil i tillegg til å teste legenes teoretiske kunnskaper, også teste faglige ferdigheter og kommunikasjonsevner. Utvalget konkluderte imidlertid med at eventuell innføring av OSCE-tester burde vurderes nærmere, og foreslo at medisinsk fagprøve inntil videre burde videreføres.

Jeg vil også vise til at leger uten norsk autorisasjon med spesialistutdanning fra land utenfor EØS, har anledning til å søke om såkalt fagområdelisens. Dette er lisens som kan gis til leger med spesialistutdanning fra land utenfor EØS-området som ønsker å arbeide innenfor sin spesialitet. Lisensen er i første omgang tidsbegrenset til ett år. Dersom vedkommende spesialist i løpet av dette året gjennomfører kurs i nasjonale fag og arbeidsgiver attesterer for tilfredsstillende tjeneste, kan Statens autorisasjonskontor for helsepersonell utstede en mer varig fagområdelisens. Nærmere bestemmelser knyttet til fagområdelisens fremgår av helsepersonelloven § 49 og tilhørende forskrift.

Avslutningsvis viser jeg til at hovedhensynet med godkjenningsordningene er begrunnet i hensynet til pasientsikkerhet, til kvalitet i helsetjenesten og for å ivareta befolkningens tillit til helsetjenesten, jf. helsepersonellovens formålsbestemmelse (§ 1). På denne bakgrunn er det sentralt at dette systemet sikrer at de leger som skal arbeide i Norge har de nødvendige faglige kvalifikasjoner og den egnethet for yrket som er nødvendig for å kunne utøve legeyrket på en forsvarlig måte, men uten at dette bidrar til unødvendige eller ubegrunnede terskler for norsk autorisasjon som lege eller spesialistgodkjenning i Norge.