Skriftlig spørsmål fra Ulf Leirstein (FrP) til finansministeren

Dokument nr. 15:448 (2005-2006)
Innlevert: 08.02.2006
Sendt: 09.02.2006
Besvart: 15.02.2006 av finansminister Kristin Halvorsen

Ulf Leirstein (FrP)

Spørsmål

Ulf Leirstein (FrP): Vil finansministeren ta initiativ til å endre forskrift av 19. november 1999 nr. 1158 til skatteloven slik at statlige fristilte virksomheter sikres fradragsrett for utgifter til offentlig tjenestepensjon også dersom de har tjenestepensjonsavtale hos andre pensjonsleverandører enn Statens Pensjonskasse, og tilsvarende innvilge de ansatte skattefradrag etter skatteloven § 6-47 første ledd bokstav a?

Begrunnelse

Manglende fradragsrett for utgifter til offentlig tjenestepensjon for fristilt statlig virksomhet som ønsker å flytte sin pensjonsordning fra Statens Pensjonskasse er et gjenværende hinder for fri konkurranse i markedet for offentlig tjenestepensjon. Dagens regler virker innlåsende ved at offentlig fristilte virksomheter i realiteten ikke fritt kan velge hvilken pensjonsleverandør de ønsker å benytte.
Stortinget har i Innst. S. nr. 255 (2001-2002) gitt klare føringer om at fristilte statlige virksomheter skal få skattefritak også dersom de ønsker å flytte tjenestepensjonsordningen ut av Statens Pensjonskasse.
Det finnes også en del arbeidsgivere uten direkte offentlig tilknytning som på grunn av tariffavtale eller etablert praksis har en pensjonsordning med krav til offentlig pensjonsplan. Disse virksomhetene bør også få skattefradrag for sine pensjonsutgifter, og de ansatte fradrag for sine utgifter til pensjonsordningen.
Dette kan enten gjøres ved forskriftsendring, eller ved å definere virksomhetene inn under forskriften § 6-45 annet ledd bokstav b.

Kristin Halvorsen (SV)

Svar

Kristin Halvorsen: For stat og kommune som arbeidsgiver er spørsmålet om det kan gis fradrag for kostnad til sikring av pensjon uten betydning, fordi stat og kommune som hovedregel er fritatt for skatteplikt. Virksomhet kan imidlertid bli skilt ut fra den offentlige forvaltningen og organisert i egne rettssubjekter. Dersom den fristilte virksomheten er skattepliktig, oppstår det spørsmål om foretaket som har slik fristilt virksomhet, kan videreføre den offentlige pensjonsordning for sine ansatte og få inntektsfradrag for kostnadene.

Hovedregelen i skatteloven er at det ikke er hjemmel for fradrag for kostnad til sikring av pensjon. Det følger imidlertid av skatteloven § 6-45 første punktum at det gis fradrag for slike kostnader når de er pålagt eller i medhold av lov eller fyller de vilkårene som følger av §§ 6-46 og 6-47.

Skatteloven § 6-46 regulerer arbeidsgivers fradragsrett. Bestemmelsen henviser direkte til lov om foretakspensjon og innskuddspensjonsloven. Pensjonsordningen må være i overensstemmelse med en eller begge disse lovene dersom det skal gis fradrag. Skatteloven § 6-47 regulerer den ansattes rett til fradrag.

Foretak med fristilt statlig virksomhet kan la de ansatte være medlemmer i Statens Pensjonskasse, jf. lov av 28. juli 1949 nr. 26 om Statens Pensjonskasse. Foretaket vil i så fall gis inntektsfradrag etter skatteloven § 6-45 første punktum fordi pensjonsordningen er lovregulert.

Offentlig pensjonsordning i kommunal sektor er i motsetning til det som er tilfelle i statlig sektor, ikke regulert i lov. Den er tariffestet. Skatteloven § 6-45 første punktum gir derfor ikke hjemmel for inntektsfradrag for fristilt kommunal virksomhet med tariffestet kommunal pensjonsordning.

I Ot.prp. nr. 47 (1998-99) Lov om foretakspensjon ble det uttalt at det ikke var hjemmel i skatteloven for fradrag for arbeidsgiver for innbetalinger til tariffestet kommunal pensjonsordning. Det ble foreslått at foretak med fristilt kommunal virksomhet i løpet av en overgangsperiode skulle tilpasse sine pensjonsordninger til lov om foretakspensjon for å oppnå inntektsfradrag. Begrunnelsen var at det så langt som mulig skulle være like vilkår for foretak med skattepliktig virksomhet. Det ble ikke foreslått endringer i skatteloven for pensjonsordninger i fristilt statlig virksomhet.

Under Stortingets behandling av Ot.prp. nr. 47 (1998-99) ble det imidlertid lagt til grunn at fristilt kommunal virksomhet i praksis tidligere er gitt inntektsfradrag for innbetalt premie til kommunal pensjonsordning. I Innst. O. nr. 50 (1999-2000) uttalte finanskomiteen at de ønsket en videreføring av denne praksisen, selv om det fra departementets side ble pekt på at den var ulovlig. Det ble deretter vedtatt et nytt annet punktum i skatteloven § 6-45 der det "gis fradrag for kostnad til sikring av pensjon i offentlig pensjonsordning i arbeidsforhold". Departementet har lagt til grunn at bestemmelsen ble tatt inn for å lette omstillingen i kommunal sektor, nærmere bestemt for å kunne fristille virksomhet fra kommunen uten at det fikk pensjonsmessige konsekvenser for de ansatte.

I foretak med fristilt statlig virksomhet er det som nevnt anledning til å opprettholde medlemskap for de ansatte i Statens Pensjonskasse ved utskilling av virksomheten fra den statlige forvaltningen til et eget rettssubjekt. Det gis inntektsfradrag for innbetalingene. Skattereglene er dermed ikke til hinder for at de ansattes pensjonsordning kan videreføres ved en omstilling av statlig sektor, noe som tidligere var tilfelle ved fristilling av kommunal virksomhet. Problemstillingen blir så om det i skattemessig sammenheng skal åpnes for en ny "Statens Pensjonskasse-lik" bruttoordning i fristilt statlig virksomhet. Pensjonsordningen vil bare være basert på avtale. Problemstillingen faller etter min mening utenfor den det vises til i Innst. S. nr. 255 (2001-2002).

Når en pensjonsordning skattlegges etter P-prinsippet, er det viktig å sikre at pensjonsordningen faktisk virker og kommer til å virke i overensstemmelse med forutsetningene for ligning etter dette prinsippet. Det vil ikke nødvendigvis være tilfelle for en ordning som er basert på avtale. (P-prinsippet innebærer at det gis fradrag for innbetalingene, avkastningen skattlegges ikke løpende og pensjonsutbetalingene skattlegges som personinntekt).

Prinsippet om at lovgiver skal være den som setter vilkår for skattefavorisering ble riktignok fraveket av Stortinget ved vedtakelsen av skatteloven § 6-45 annet punktum, men da var det tross alt tale om en tariffestet ordning. Det antar jeg ikke vil være tilfelle her. Etter min vurdering bør det som en hovedregel ikke være opp til partene i arbeidslivet å fastsette vilkår for en gunstig skattemessig behandling. En bør i alle fall vise stor forsiktighet med å utvide en slik adgang.

Jeg mener også at spørsmålet bør sees i sammenheng med arbeidet med ny folketrygd og pensjonsreform, der offentlige pensjonsordninger inngår. Jeg går derfor ikke inn for at det åpnes for en ny kategori bruttoordning nå.