Skriftlig spørsmål fra Line Henriette Holten (KrF) til olje- og energiministeren

Dokument nr. 15:525 (2005-2006)
Innlevert: 01.03.2006
Sendt: 01.03.2006
Besvart: 08.03.2006 av olje- og energiminister Odd Roger Enoksen

Line Henriette Holten (KrF)

Spørsmål

Line Henriette Holten (KrF): Regjeringen har besluttet å ikke innføre et grønt sertifikatmarked. Olje- og energiministeren begrunner dette med at norske forbrukere da ville betalt dobbelt så mye som svenskene i et slikt marked. Norsk fagekspertise på dette område stiller seg undrende til et slikt utsagn, da ingen av deres beregninger viser dette.
Kan statsråden legge frem hvilke tallberegninger som er lagt til grunn for avgjørelsen?

Begrunnelse

Mandag 27. februar avlyste Regjeringen det norsksvenske markedet for elsertifikater. Ifølge olje- og energiministeren ville norske forbrukere betalt dobbelt så mye som svenske, og den nye utbyggingen ville kommet i Sverige.
Analyseselskapet ECON stusser over påstandene fra statsråden, da ingen av deres beregninger har vist noe tilsvarende. Også kraftaktøren GreenStream mener at påstandene fra statsråden mangler rot i virkeligheten. GreenStream kan dokumentere at en norsk husholdning under gitte forutsetninger i 2007 ville gi en norsk gjennomsnittshusstand økte strømkostnader på 43 kr i året. Det kan se noe underlig ut at Regjeringen mener dette er en for høy pris for norske forbrukere og det norske samfunn å betale for å få en bærekraftig, økt elproduksjon basert på vindkraft, liten vannkraft og biokraft.
Energibedriftenes Landsforening (EBL) melder nå i en pressemelding om at mange prosjekter nå er skrinlagt, og at dette øker både usikkerheten og faren for prisstigning.
Avisen Nationen ba 28. februar departementet om innsyn i beregningene som ligger til grunn for beslutningen om å ikke innføre grønne sertifikater, men fikk avslag.


Odd Roger Enoksen (Sp)

Svar

Odd Roger Enoksen: Det er gjort mange ulike analyser av de økonomiske konsekvensene av et elsertifikatmarked. Analysene har gitt noe ulike resultater, og dette belyser noe av den usikkerheten som er knyttet til beregninger av denne typen. Jeg vil framheve at det er grunn til å vise varsomhet ved bruk av resultater fra slike analyser.
Det har på bakgrunn av ulike slike analyser kommet fram motforestillinger til min begrunnelse for å ikke gå inn i et samarbeid om et elsertifikatmarked med Sverige. Regjeringens vurdering er at en slik ordning ville blitt dyr for norske forbrukere og næringsliv. Samarbeidet om et elsertifikatmarked ville ha startet fra 2007. I drøftingene om byrdefordeling var det enighet mellom landene om å holde eksisterende produksjon utenfor. Drøftingene har derfor vært knyttet til hvor mye ny elproduksjon landene skulle finansiere i perioden 2007 til 2016. Sverige la opp til å påta seg en økt betalingsforpliktelse på 12 TWh i denne perioden. Svenske myndigheter stilte krav om at Norge skulle ta en tilsvarende betalingsforpliktelse.
Regjeringen mener at det ikke er rimelig å legge opp til en tilsvarende betalingsforpliktelse i Norge som i Sverige. Norge har halvparten så mange mennesker som Sverige. Ved lik betalingsforpliktelse for Norge og Sverige må Norge per innbygger kjøpe dobbelt så mange elsertifikater. Dette vil igjen gi langt høyere kostnader for nordmenn enn for svensker.
La meg illustrere fordelingen av betalingsforpliktelsen ved å gi et regneeksempel der begge land har en betalingsforpliktelse på 12 TWh fra 2007 til 2016, totalt 24 TWh i det felles markedet. I regneeksempelet er det videre lagt til grunn en elsertifikatpris på 20 øre pr. kWh. Dette er nær gjennomsnittsprisen i det svenske markedet. Begge land ville da ha bidratt med 2,4 mrd. kr til finansieringen av ordningen i 2016. For Norge utgjør dette om lag 520 kr pr. innbygger, for Sverige om lag 260 kr pr. innbygger.