Skriftlig spørsmål fra Gjermund Hagesæter (FrP) til finansministeren

Dokument nr. 15:571 (2005-2006)
Innlevert: 08.03.2006
Sendt: 08.03.2006
Besvart: 15.03.2006 av finansminister Kristin Halvorsen

Gjermund Hagesæter (FrP)

Spørsmål

Gjermund Hagesæter (FrP): Ifølge Dagens Næringsliv 7. mars behandler skattedirektoratet weekendturer betalt av arbeidsgiver skattemessig ulikt avhengig av om turen er påbegynt før eller etter arbeidstidens slutt.
Mener finansministeren at firmaturer der avreise er før arbeidstidens slutt skal innberettes som naturalytelse, og synes ikke finansministeren dette innebærer distriktsfiendtlighet, ettersom reisende fra distriktene som regel vil bruke lengre reisetid til aktuelle reisemål?

Begrunnelse

Det går frem av oppslaget i Dagens Næringsliv at Skattedirektoratet har uttalt at reiser som arrangeres som velferdstiltak med avreise før arbeidstidens slutt blir regnet som en skattepliktig fordel. Slike sosiale arrangementer stelles gjerne i stand med sikte på å styrke samholdet på en arbeidsplass, samt øke de ansattes trivsel. Dette vil også være en god motivasjonsfaktor som kan bidra til å styrke bedriften som helhet og skape bedre relasjoner. En slik regel medfører i praksis at bedrifter i Distrikts-Norge vil ha langt mindre mulighet til å arrangere skattefrie utenlandsturer enn bedrifter lokalisert i mer sentrale deler av landet.

Kristin Halvorsen (SV)

Svar

Kristin Halvorsen: I utgangspunktet er alle ytelser av privat, økonomisk verdi fra arbeidsgiver til arbeidstaker skattepliktige som lønnsinntekt, uavhengig av om de har form av rene penger eller annet. Ulik sammensetning av avlønningen, kontant lønn med tillegg av et større eller mindre innslag av naturalytelser, bør ikke påvirke den skattemessige behandlingen av verdien av de totale ytelser arbeidstakeren mottar fra arbeidsgiveren. Dette er viktig for ikke å skape muligheter for skattemessig tilpasning ved valg av ulike avlønningsformer. En konsekvent skattlegging gjennom et bredest mulig skattegrunnlag har dessuten gode fordelingsmessige virkninger.

Dels på grunn av verdsettingsproblemer, og dels ut fra rimelighetsbetraktninger, må det aksepteres enkelte unntak fra dette prinsipp. Området for skattefrie naturalytelser i arbeidsforhold er for størstedelen regulert i Finansdepartementets forskrift til skatteloven § 5-15.

Et slikt unntak er forskriften § 5-15-6 første ledd, som gir skattefritak for naturalytelser som kan anses som rimelige velferdstiltak for alle eller en betydelig andel av de ansatte i bedriften. I Lignings-ABC 2005 sidene 1295-1300 har Skattedirektoratet gitt nærmere anvisninger på praktisering og avgrensning av dette skattefritaket.

Et rekreasjonspreget (ikke tjenstlig) hotellopphold finansiert av arbeidsgiver kan enten være skattefritt som et rimelig velferdstiltak, eller skattepliktig som feriereise. Grensen kan i mange tilfeller være vanskelig å trekke. Ved grensedragningen legges det vekt både på tidspunkt, varighet, hyppighet og kostnadsnivå. Som skattefritt velferdstiltak kan godtas helgeopphold på hotell en eller to ganger i året, forutsatt at oppholdene ligger innenfor den ordinære fritid som arbeidstakerne normalt har i helgen. Dersom arbeidsgiver betaler gratis hotellopphold i normale arbeidsperioder (og gir fri til dette), anses betalingen som skattepliktig feriedekning. At betalingen gjelder fellesopphold for alle eller de fleste ansatte, og at oppholdet ikke varer lenger enn det en skattefri helgetur ville ha gjort, hindrer ikke klassifisering som feriedekning.

Begrunnelsen for å skille mellom opphold i ordinær fritid og opphold hvor det gis fri i deler av vanlig arbeidstid, ligger i at de sistnevnte opphold rett og slett har mer feriekarakter enn den førstnevnte. Ferie kjennetegnes som kjent av å ha fri i perioder, også korte, som ellers er vanlig arbeidstid. Regelverket sier ikke noe om tilfeller der personalet "bytter" arbeidstid og fritid, ved å få fri til en midtuketur eller lignende mot helgearbeid i stedet. Fordi turen da får mer preg av fritidstur, og mindre preg av ferie (i tillegg til ordinær helgefri), kan det nok her reises spørsmål om å godta klassifisering som skattefritt velferdstiltak til tross for tidspunktet. Jeg går ikke nærmere inn på det.

Også kostnadsnivået må holdes innenfor rimelige rammer for at arbeidsgiverdekningen skal kunne anses som skattefri. Nærmere beløpsgrenser er ikke angitt i Lignings-ABCen, men noe kan sikkert utledes av reiselivsnæringens stadige tilbud om rimelige helgepakker mv. Dersom kostnadsgrensene overholdes, er det ikke noe i veien for å legge et skattefritt fritidsopphold til utlandet.

Det framsatte spørsmålet er særlig knyttet til helgeturer som innebærer så lang reisetid at deler av ordinær arbeidstid må tas i bruk for å kunne gjennomføre turen.

For det første er det klart nok at også selve reisekostnadene (billetter mv.) må inngå i den samlede vurdering av om turkostnadene totalt sett er rimelige. Det kan heller ikke opereres med en høyere kostnadsnorm per person for bedrifter beliggende i distrikter med lang reiseavstand og mer kostbart kommunikasjonstilbud, enn for bedrifter med gode og billige tilbud. Det er ikke hensikten med skattereglene for rimelige velferdstiltak å kompensere for at enkelte sosiale bedriftstiltak kan falle dyrere for noen bedrifter enn for andre. Vi må her legge opp til at alle holder seg innenfor en moderat kostnadsnorm, og velger velferdstiltak som gir mest valuta for pengene i forhold til dette. Dekning av høye reisekostnader er for øvrig også helt generelt en større fordel enn dekning av lave reisekostnader, selv om forskjellen skyldes beliggenhet.

For det andre registrerer jeg at Skattedirektoratet anser reisetiden som en integrert del av turen og hotelloppholdet, og at bruk av for eksempel fredag før arbeidstidens slutt til å reise til hotellet derfor gjør turen til feriereise istedenfor helgereise. Begrunnelsen ligger da i det som er sagt ovenfor, nemlig at fri i deler av arbeidstiden for å kunne avvikle turen, gjør feriepreget mer framtredende enn ellers. Det kan her diskuteres hvor grensen bør gå, men ett sted må den gå, slik regelverket er bygd opp. Flyttes grensen f. eks. slik at inntil 3 timer av ellers ordinær arbeidstid kan benyttes til reisetid uten at turen derved blir en skattepliktig ferietur, oppnår vi bare at de forskjeller som grensedragningen skaper, er flyttet tilsvarende, uten å være fjernet.

Jeg ser det derfor ikke som aktuelt å gripe inn overfor direktoratets valg av grensedragning på dette punkt. Jeg ser det heller ikke som aktuelt å fjerne behovet for en slik grensedragning, ved å godta at også ferieturer i ellers ordinær arbeidstid skal kunne kvalifisere som skattefrie velferdstiltak. Det bør fastholdes at dette skattefritaket ikke omfatter ferieturer, selv om de skjer samlet for bedriftens personale.