Skriftlig spørsmål fra Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) til arbeids- og inkluderingsministeren

Dokument nr. 15:587 (2005-2006)
Innlevert: 09.03.2006
Sendt: 10.03.2006
Besvart: 17.03.2006 av arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF)

Spørsmål

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF): Det er uenighet om hvordan tjenestedirektivet skal forstås etter behandlingen i Europaparlamentet 16. mars. Enkelte hevder direktivet vil gjøre det mulig for utenlandske arbeidere å tilby sine tjenester i Norge til hjemlandets lønns- og arbeidsvilkår, og mener vi derfor bør benytte reservasjonsretten. Andre hevder at direktivet gjør det mulig for oss å videreføre dagens situasjon.
Hvilke konsekvenser mener statsråden direktivet har for Norge, og i hvilken grad mener han vi bør benytte reservasjonsretten?

Bjarne Håkon Hanssen (A)

Svar

Bjarne Håkon Hanssen: Et utkast til direktiv om tjenester i det indre marked har vært til behandling i EU-systemet i lengre tid. Den opprinnelige direktivteksten fra Kommisjonen i januar 2004 har blitt vesentlig endret i prosessen fram mot førstegangs behandling i Europaparlamentet medio februar i år. For Norge er det sentralt å påvirke prosessen i EU. Det er spilt inn norske synspunkter/posisjoner til direktivforslaget ved flere anledninger, senest i brev 3. februar 2006 til Parlamentet, Kommisjonen og Rådet i forbindelse med plenumsbehandlingen i Europaparlamentet.

Med et tjenestedirektiv i tråd med det kompromissforslaget som Europaparlamentet med stor majoritet sa ja til 16. februar, vil vi fortsatt kunne legge til grunn bestemmelser om norske lønns- og arbeidsvilkår for utenlandske arbeidstakere, på samme måte som i dag. Prosessen med tjenestedirektivet så langt har gått i riktig retning i forhold til bekymringene om at direktivet kunne føre til en svekkelse av arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår og fare for sosial dumping.

I det foreliggende forslaget til tjenestedirektiv er arbeidsretten helt unntatt fra direktivet, noe som innebærer at nasjonal arbeidsrettslig regulering vil komme til anvendelse, i samme utstrekning som i dagens situasjon. Dette vil f.eks. også gjelde den såkalte "antikontraktørbestemmelsen" i arbeidsmiljøloven § 15-7 nr. 3, som fastsetter at det ikke er adgang til å si opp arbeidstakere for å erstatte dem med selvstendige oppdragstakere/kontraktører. Lønns- og arbeidsvilkår skal fortsatt følge reglene i det såkalte utsendingsdirektivet. Dette betyr at blant annet regler om lønn, i den grad det følger av lov eller allmenngjorte tariffavtaler, og om helse, miljø og sikkerhet m.m. i det landet tjenesten utføres, fremdeles skal komme til anvendelse for utsendte arbeidstakere. På disse områdene vil derfor ikke tjenestedirektivet medføre behov for endringer i norsk rett.

I direktivutkastet listes det opp visse "forbudte" krav, som ikke kan stilles til utenlandske tjenesteytere. Det er imidlertid verdt å merke seg at utkastet ikke inneholder et forbud mot at vertslandet kan kreve at en tjenesteleverandør har fast adresse eller en kontaktperson/representant i landet. Videre er direktivets anvendelsesområde vesentlig mer begrenset i det foreliggende utkastet, ved at enkelte former for tjenesteyting er særskilt unntatt. I denne sammenheng er det verd å merke seg at vikarbyråer er blant unntakene.

Det er likevel fortsatt viktig å ha fokus på konsekvenser en nedbygging av hindrene for handel med tjenester kan tenkes å ha.

Tjenestedirektivet er foreløpig ikke endelig vedtatt i EU og det er fortsatt knyttet uklarheter til innholdet og det endelige utfallet av direktivet. Det er derfor for tidlig å ta endelig standpunkt til det. Regjeringen følger den videre prosessen i EU fram mot et endelig direktiv tett, og vi vil fortsette å bruke de muligheter vi har til å påvirke, slik at direktivet til slutt blir mest mulig i tråd med hva vi i Norge mener er riktig.