Skriftlig spørsmål fra Jørund Rytman (FrP) til finansministeren

Dokument nr. 15:595 (2005-2006)
Innlevert: 10.03.2006
Sendt: 13.03.2006
Besvart: 22.03.2006 av finansminister Kristin Halvorsen

Jørund Rytman (FrP)

Spørsmål

Jørund Rytman (FrP): I eigedomsskattelova § 13 første ledd andre punktum står det at skatten ikke i noe år kan økes mer enn 2 kr for hver 1 000 kr. Siktepunktet med bestemmelsen er at skattyterne ikke skal få for sterke forhøyelser av skatten. Men skatten kan også forhøyes på en annen måte, gjennom økning av taksten på en eiendom. Og taksten utgjør skattegrunnlaget.
Er finansministeren enig i at heller ikke taksten på en eiendom et år bør kunne økes så mye at den for skattyter utgjør en økning i kroner på 2 promille?

Kristin Halvorsen (SV)

Svar

Kristin Halvorsen: Som for andre skattearter framkommer den eiendomsskatt som faktisk skal betales gjennom en kombinasjon av et skattegrunnlag og en skattesats. Lov om eigedomsskatt til kommunane 6. juni 1975 nr. 29 (eigedomsskattelova) § 13 første ledd fastsetter at skattesatsen ikke kan økes med mer enn 2 promille pr. år inntil en når maksimum på 7 promille. Bakgrunnen for bestemmelsen er, som påpekt, at økningen i skattebyrde ikke skal bli for stor de første årene skatten skrives ut.

Etter eigedomsskattelova § 8 første ledd skal ligningsverdien fra året før skatteåret utgjøre skattegrunnlaget for eiendomsskatten. Som kjent er denne bestemmelsen ikke trådt i kraft, med unntak for vannkraftverk. I henhold til eigedomskattelova § 33 annet ledd skal fortsatt reglene i byskatteloven av 1911 anvendes med hensyn til fastsettelse av skattegrunnlaget for eiendomsskatten. Det følger av byskatteloven § 5 at takseringen skal baseres på den objektive omsetningsverdi på eiendommene. Byskatteloven § 4 fastsetter at alminnelig taksering skal foretas hvert tiende år.

Det forhold at ny alminnelig taksering kun foretas hvert tiende år innebærer at takstene ligger fast i mange år. Prisene på fast eiendom i Norge har med få unntak steget i hele etterkrigstiden. Dette har medført at eiendomsskattetakstene får et "etterslep" i tiårsperioden i forhold til lovens bestemmelse om bruk av omsetningsverdi. Undersøkelser har også vist at det faktiske skattegrunnlaget som kommunene bruker for boligeiendommer utgjør omkring 40 pst. av reell omsetningsverdi, jf. NOU 1996:20, side 99. I de år det foretas utskriving på grunnlag av ny alminnelig taksering vil imidlertid de eiendomsskattepliktige kunne oppleve en prosentvis betydelig økning i skattebyrden. Dette vil da være en oppjustering i forhold til nevnte etterslep, og kan ikke overstige eiendommens omsetningsverdi.

Som et alternativ til ny alminnelig taksering hjemler lov om mellombels tillegg til lov av 6. juni 1975 nr. 29 om eigedomsskatt til kommunane adgang til såkalt kontortaksering. I medhold av denne loven kan kommunestyret vedta at det opprinnelige skattegrunnlaget skal økes med inntil 10 pst. pr. år etter utløpet av tiårsperioden. Slik kontortaksering kan gi en merkbart høyere skattebyrde hvor flere års påslag gjøres under ett. Men heller ikke disse bestemmelsene gir adgang til å sette skattegrunnlaget høyere enn omsetningsverdien.

På bakgrunn av det ovenstående kan jeg ikke se at det er behov for å fastsette en egen regel om at eiendomsskattetakstene ikke skal kunne økes med mer enn det som tilsvarer en satsøkning på 2 promille pr. år.