Skriftlig spørsmål fra Karin Andersen (SV) til arbeids- og inkluderingsministeren

Dokument nr. 15:601 (2005-2006)
Innlevert: 14.03.2006
Sendt: 14.03.2006
Besvart: 17.03.2006 av arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen

Karin Andersen (SV)

Spørsmål

Karin Andersen (SV): En ukrainsk/armensk trebarnsfamilie som har vært på flukt i ni år, ble på tross av tidligere avslag på asyl i Frankrike, sendt dit før helgen. Familien ser ut til å ha blitt kasteball mellom internasjonale konvensjoner og regelverk. De er nå satt på gata i Frankrike og franske myndigheter vil ikke ta ansvar for dem. Amnesty har bedt Norge å ta ansvar for familien fordi situasjonen er spesiell.
Vil statsråden ta initiativ til at denne barnefamilien får komme tilbake til Norge?

Begrunnelse

Familien har tre barn som aldri har opplevd annet en evig flukt. Det virker som om alle land kun skjeler til å finne en regel som gjør at en kan sende dem videre, og at heller ikke Norge tar det ansvar vi har etter barnekonvensjonen for barn som er her i landet lenge.
Det er også helt uklart hvilket ansvar norske myndigheter mener de har for at personer som sendes til et annet land, og da særlig barnefamilier, får sin sak behandlet på skikkelig vis og at de ikke utsettes for umenneskelig og fornedrende behandling, slik våre forpliktelser etter Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) pålegger oss.

Bjarne Håkon Hanssen (A)

Svar

Bjarne Håkon Hanssen: Norge er knyttet til det såkalte Dublin-regelverket og samarbeider om anvendelsen av dette gjennom en tilknytningsavtale med EU og Island. Regelverket regulerer blant annet hvilken stat som er ansvarlig for behandlingen av en asylsøknad som fremsettes i en av medlemsstatene i EU, Norge eller Island. Et av Dublin-regelverkets formål er å forhindre at asylsøkere blir henvist fram og tilbake mellom stater uten å få søknaden behandlet, med andre ord at de blir slike "kasteballer" som representanten mener denne familien er blitt. Regelverket skal derfor sikre at asylsøkere får saken sin realitetsbehandlet i én stat. Dette er viktig for asylsøkeres rettssikkerhet.
Et annet viktig formål med Dublin-regelverket er å forhindre såkalt "asyl-shopping", ved at personer søker om asyl og får realitetsbehandlet saken i flere land. Dette kan bidra til en undergraving av asylinstituttet som jeg mener vil være svært uheldig.
Representanten fremholder at familien har fått avslag på sin søknad om asyl i Frankrike. Ifølge opplysninger fra Utlendingsdirektoratet er det også på dette grunnlaget Frankrike har akseptert ansvar for familien. Dette betyr at familien har fått realitetsbehandlet sin søknad om asyl i Frankrike. Frankrike har akseptert ansvar for familien, og norske myndigheter legger til grunn at Frankrike overholder sine folkerettslige forpliktelser.
Slik representanten påpeker, er Norge bundet av forpliktelser i henhold til Den europeiske menneskerettighetskonvensjon. I tillegg er vi bundet av en rekke andre menneskerettighetskonvensjoner, samt flyktningkonvensjonen. Norge er derfor bundet av prinsippet om non-refoulement, og av for eksempel Den europeiske menneskerettighetskonvensjon art. 3. Etter denne artikkelen er vi forpliktet til ikke å sende personer til land hvor de kan risikere tortur eller umenneskelig behandling. Dette gjelder enhver, ikke bare flyktninger som kan risikere forfølgelse i medhold av flyktningkonvensjonen. En slik vurdering må foretas av norske utlendingsmyndigheter i enhver sak som innebærer en plikt til å forlate riket.
Alle landene som deltar i Dublin-samarbeidet er bundet av Den europeiske menneskerettighetskonvensjon. Jeg legger til grunn at de overholder sine forpliktelser etter denne konvensjonen.