Svar
Bjarne Håkon Hanssen: Stortingets vedtak i 2004 gikk ut på at barn og barnefamilier som hadde vært 3 år eller mer i asylmottak, hvorav minst 1 år etter at det var fattet et endelig avslag på asylsøknaden, skulle få vurdert saken på nytt med fokus på barnas situasjon. Dette var ikke et amnesti, men det ble sagt at sakene skulle gis en sjenerøs vurdering. Som representanten viser til, ble det også presisert at dette skulle være et engangstilfelle. Da dette lå utenfor departementets instruksjonsmyndighet og sakene lå til behandling i Utlendingsnemnda (UNE), ble det vedtatt en midlertidig forskrift som sakene skulle behandles etter. UNE behandlet totalt 105 familiesaker etter den midlertidige forskriften, fordelt på 163 voksne og 242 barn. Med unntak av to saker, fikk alle innvilget oppholdstillatelse på humanitært grunnlag.
I likhet med mange andre er jeg bekymret for barn som blir værende lenge i asylmottak. Mottakene er ment å være et midlertidig botilbud, og egner seg ikke for årelange opphold, spesielt ikke for barn. Det er flere årsaker til at oppholdstiden i mottak kan bli lang. Mens søknaden er til behandling kan utlendingsmyndighetene ha behov for å foreta verifiseringer i søkerens hjemland, foreta praksisavklaringer m.m. Selv om Utlendingsdirektoratet (UDI) behandler sakene i et differensiert løp på hhv. 48 timer, 3 uker eller 7 uker, trenger en del saker lenger tid pga. behov for avklaringer som nevnt over. Så og si alle asylsaker som avslås i UDI blir også påklaget til UNE, som igjen trenger tid til å behandle saken. Mange barn oppholder seg imidlertid lenge i mottak også etter at asylsøknaden er ferdig behandlet. Noen må vente lenge på bosetting i en kommune. Selv om det generelt ser ut til å gå raskere med bosetting av barnefamilier enn av enslige, er det utfordringer knyttet til helseproblematikk også når det gjelder bosetting av barn. En stor utfordring ligger også i at mange med endelig avslag på asylsøknaden, barnefamilier inkludert, ikke forholder seg til vedtak som innebærer at de skal forlate landet.
UDIs statistikk viser at pr. 1. februar 2006 bodde 419 barn i asylmottak som fikk opprettet asylsak for mer enn tre år siden. 78 av disse har fått oppholdstillatelse og venter på bosetting i en kommune. Av de resterende har 204 fått avslag på klagesak i Utlendingsnemnda (UNE). 96 barn har saken til ordinær klagebehandling i UNE. De øvrige 41 barna fordeler seg i flere ulike kategorier, for eksempel at de har andre typer søknader til behandling (familiegjenforening), er født i mottak av foreldre med avslag, registrert som henlagt fordi de har forlatt mottak og senere kommet tilbake etc.
Selv om jeg er bekymret for situasjonen med barn som har vært lenge i mottak, mener jeg verken et amnesti eller en ny runde med en midlertidig forskrift tilsvarende den fra 2004, er veien å gå. Faren er at en engangsforeteelse gir barnefamilier håp om nye, tilsvarende ordninger hvis de bare holder ut lenge nok etter å ha fått et endelig avslag. Dette bidrar til å øke oppholdstiden i mottak, og svekker motivasjonen for retur, noe som igjen går utover barna.
For meg er det viktig å ha en kortest mulig saksbehandlingstid som likevel er forsvarlig og individuell. I tillegg må avslag følges opp med raske returer, og innvilgelser med raskere bosetting. En tverrdepartemental, hurtigarbeidende arbeidsgruppe skal vurdere ulike tiltak for å få ned oppholdstiden for barn og barnefamilier i mottak. Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Justisdepartementet og Utenriksdepartementet samarbeider også om et returprosjekt som skal gå bredt inn i returproblematikken både politi- og utlendingsmyndighetene står overfor på ulike nivåer.
Jeg har håp om at vi gjennom dette arbeidet vil finne fram til effektive tiltak som vil redusere omfanget av saker der barn blir boende lenge i asylmottak.