Skriftlig spørsmål fra Øyvind Halleraker (H) til samferdselsministeren

Dokument nr. 15:681 (2005-2006)
Innlevert: 28.03.2006
Sendt: 29.03.2006
Besvart: 07.04.2006 av samferdselsminister Liv Signe Navarsete

Øyvind Halleraker (H)

Spørsmål

Øyvind Halleraker (H): Vil samferdselsministeren sørge for at EUs nye svarteliste for useriøse aktører i luftfarten får en hurtigbehandling, slik at det så raskt som mulig kan gjennomføres i norsk rett?

Begrunnelse

Det er ønskelig at dette får høy prioritet fordi EU legger mye ressurser i at svartelisten skal være oppdatert og den vil få større gjennomslag enn et samarbeid mellom de nordiske tilsynsorganene. De norske selskapene er seriøse, men dette er likevel aktuelt i Norge blant annet fordi det stadig blir mer charter. Bedrifter, idrettslag, turoperatører og andre organisasjoner må vite hvem som er useriøse når de skal kjøpe reiser.

Lenke:

http://www.europa.eu.int/comm/transport/air/safety/flywell_en.htm

Liv Signe Navarsete (Sp)

Svar

Liv Signe Navarsete: EUs nye svartelistingsregelverk består egentlig av en pakke på tre forordninger:

- parlaments- og rådsforordning (EF) nr. 2111/2005 av 14. desember 2005 om etablering av en fellesskapsliste av flyselskaper underlagt driftsrestriksjoner innenfor Fellesskapet og om informasjon til flypassasjerene om identiteten til det flyselskapet som faktisk utfører flygningen ("operating air carrier"),

- kommisjonsforordning (EF) nr. 473/2006 av 22. mars 2006 om etablering av gjennomføringsregler for fellesskapslisten av flyselskaper underlagt driftsrestriksjoner innenfor Fellesskapet som nevnt i kapittel II i parlaments- og rådsforordning nr. 2111/2005, og

- kommisjonsforordning (EF) nr. 474/2006 av 22. mars 2006 som etablerer fellesskapslisten av flyselskaper underlagt driftsrestriksjoner innenfor Fellesskapet som nevnt i kapittel II i parlaments- og rådsforordning nr. 2111/2005.

Pakken som helhet bygger på to grunnprinsipper som jeg fullt ut slutter meg til:

Det første er at flyselskaper som er registrert i land utenfor EU(EØS) skal nektes adgang til å fly innenfor EU(EØS) dersom de ikke tilfredsstiller bestemte sikkerhetskrav som er definert i den førstnevnte av de tre forordningene. Disse selskapene føres derfor opp på en fellesskapsliste som ajourføres fortløpende (svarteliste). Medlemslandene plikter å håndheve denne listen ved å avslå eller inndra landingstillatelser fra flyselskaper på listen.

Denne delen av pakken er i praksis allerede gjennomført i Norge ved at Luftfartstilsynet legger EUs svarteliste til grunn for sin praksis. Kommer det en søknad om landingstillatelse i Norge for et fly fra et flyselskap som står på svartelisten, vil Luftfartstilsynet avslå søknaden. Selv om forordningene formelt sett ennå ikke er gjennomført i Norge, trenger altså ikke norske passasjerer å frykte at de flyene de flyr med her til lands, eller i EU, er svartelistede.

For det andre gir den førstnevnte forordningen passasjerene krav på å få vite hvilket flyselskap som faktisk skal utføre en flygning. Tanken er at passasjeren bør ha krav på å få vite om det på forhånd dersom vedkommende har bestilt, eller vurderer å bestille, billett på en flygning som utføres av et annet flyselskap ("operating air carrier") enn det han i utgangspunktet har avtale om å fly med.

På grunn av det første prinsippet ovenfor har denne problemstillingen ingen praktisk betydning for flygninger internt i EU(EØS), eller flygninger inn eller ut av EU(EØS). Informasjonsretten har bare praktisk betydning for flygninger med svartelistede fly mellom to tredjeland. I tillegg er det bare når en slik flygning er en del av en reise ("carriage") som starter innenfor EU(EØS), at passasjeren har krav på informasjon i henhold til forordningen. Endelig er det slik at plikten til å opplyse om identiteten til det utførende flyselskapet heller ikke gjelder i EU før 16. juli 2006, og at sanksjonsreglene knyttet til disse bestemmelsene ikke gjelder før 16. januar 2007.

Til tross for disse praktisk viktige forbeholdene, mener jeg det er nødvendig å arbeide for at alle tre forordninger tas inn i EØS-avtalen, og gjennomføres i intern rett, så raskt som mulig. Arbeidet med å finne frem til en felles EFTA-posisjon i forhandlingene med EU er derfor gitt høy prioritet innad i departementet.

Fra Island har vi fått opplyst at gjennomføringen av forordningene vil kreve lovendring (noe som ikke er tilfellet i Norge), og at dette arbeidet trolig ikke vil kunne sluttføres før i desember 2006. Indirekte vil dette også ha betydning for når regelverket kan tre i kraft i Norge.

Alt i alt er det derfor for tidlig å si noe sikkert om når forordningene vil tre i kraft i Norge.