Skriftlig spørsmål fra Gunnar Gundersen (H) til utenriksministeren

Dokument nr. 15:689 (2005-2006)
Innlevert: 30.03.2006
Sendt: 30.03.2006
Besvart: 06.04.2006 av utenriksminister Jonas Gahr Støre

Gunnar Gundersen (H)

Spørsmål

Gunnar Gundersen (H): Trosfriheten synes fortsatt å være sterkt begrenset i Afghanistan. En konvertitt fra Islam til kristendom ble nylig arrestert for dette og risikerte dødsstraff. Nå er han løslatt etter internasjonalt press. Slike tilstander er uakseptable i et land som mottar svært omfattende norsk og alliert assistanse.
I hvilken grad benyttes norsk innflytelse og tilstedeværelse i landet til å ta opp menneskerettigheter generelt, og hva har utenriksministeren foretatt seg i denne konkrete saken?

Begrunnelse

Trosfrihet og ytringsfrihet er sentrale norske verdier. De må derfor også prege norsk utenrikspolitikk. Karikatur-saken har vist et større behov for å forklare norske verdier og standpunkter i andre land enn tidligere antatt.
En stabilisering og gjenoppbygging av Afghanistan vil ikke være oppnådd uten at bl.a. trosfrihet, ytringsfrihet og kvinners rettigheter blir behørig sikret og respektert. Etter mange års talibanstyre er det behov for en omfattende arbeid for menneskerettigheter i landet. Dette har vi sett en rekke eksempler på etter landets frigjøring i 2001, ikke minst i denne konkrete saken.
Konvertitt-sakens utfall viser at et internasjonalt engasjement har en effekt i Afghanistan. Samtidig har den dessverre bidratt til å fremstille Afghanistan i et dårlig lys internasjonalt, noe landet ikke er tjent med.
Få land, om noen, mottar mer støtte fra Norge enn Afghanistan. Det forplikter begge parter: Den omfattende norske tilstedeværelsen gir Norge betydelig muligheter i dette landet.
Norge har derfor en moralsk plikt til å gjøre alt vi kan for å styrke tros- og ytringsfriheten i dette viktige mottakerlandet; dette vil kunne bidra til stabilisering av samfunnet, samt bidra til å forhindre at ytterliggående islamistiske krefter noen gang får makten tilbake.
Samtidig har afghanske myndigheter det overordnete ansvar for å beskytte egen befolkning mot overgrep. Denne saken endte nesten med et tragisk utfall, og viser derfor et klart behov for handling.

Jonas Gahr Støre (A)

Svar

Jonas Gahr Støre: La meg understreke at jeg fullt og helt deler representantens syn på betydningen av at de grunnleggende menneskerettighetene, inkludert trosfrihet, respekteres i alle land.

Karikatursaken illustrerte hvor viktig det er at Norge er engasjert blant annet i å fremme interreligiøs dialog mellom muslimer og kristne miljøer.

Religiøs dialog er en viktig, integrert del av vårt arbeid for fred, forsoning og menneskerettigheter.

Derfor har Regjeringen opprettet en prosjektgruppe for religiøs dialog, for å utveksle og systematisere erfaringer på dette feltet, og for å peke på muligheter for å styrke vår tilrettelegging av slike dialoger. Kompetansebyggingen om religionens rolle i internasjonal politikk videreutvikles også gjennom et eget forum for religion og utenrikspolitikk.

Dette tema var gjenstand for en interpellasjon i Stortinget 8. februar d.å., og jeg viser derfor spesielt til mine innlegg der, og for øvrig til mitt svar på skriftlig spørsmål nr. 664 (2005-2006) fra representanten Høglund (Fremskrittpartiet).

Når det gjelder den konkrete saken i Afghanistan, er det bestemmelser i den afghanske grunnloven som gir afghanere religionsfrihet. Samtidig inneholder den bestemmelser om at ingen lov kan være i strid med islam. Afghanistan har ratifisert FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter, som blant annet forplikter landet til å gi sine borgere religionsfrihet. Forfølgelse av mennesker som har konvertert, må derfor betraktes som brudd på Afghanistans internasjonale forpliktelser.

Saken om Abdul Raman vakte betydelig internasjonal oppmerksomhet og flere land tok den opp med afghanske myndigheter. Saken spilte inn i motsetningsforholdet mellom de konservative kreftene og president Karzai. Den var derfor vanskelig å håndtere for den afghanske regjeringen, siden inngripen i saken ville anses som grunnlovsstridig.

Forsvarsminister Strøm-Erichsen har under sitt besøk i Afghanistan nylig tatt opp Abdul Raman-saken med afghanske myndigheter i sitt møte med nasjonal sikkerhetsrådgiver Zalmay Rasool. Norges ambassade i Kabul har vært aktivt engasjert i saken og fulgt utviklingen nøye. Norges ambassadør har i samtale med utenriksminister Abdullah understreket den bekymring saken har vakt i Norge.

Jeg kan også legge til at Norge har i innlegg i FNs Generalforsamling, Sikkerhetsrådet og FNs menneskerettighetskommisjon tatt opp menneskerettighetssituasjonen i Afghanistan, myndighetenes ansvar for overholdelse av internasjonale menneskerettighetsforpliktelser, og behovet for et velfungerende rettssystem i landet.

En uavhengig afghansk menneskerettighetskommisjon ble opprettet i 2002 som en del av Bonn-avtalen. Kommisjonens rolle er blitt forankret i grunnloven, og den har i dag lokalkontorer i alle de største byene i landet. Kommisjonen samarbeider nært med FN i Afghanistan, og den har en viktig funksjon, både når det gjelder kartlegging av brudd på menneskerettighetene og når det gjelder menneskerettighetsopplæring overfor befolkningen. Kommisjonen øver påtrykk overfor afghanske myndigheter om å ivareta landets internasjonale forpliktelser. Den mottar betydelig politisk og økonomisk støtte fra det internasjonale samfunn, inklusive fra Norge.

Norske politiinstruktører som er utplassert ved politiakademiet i Kabul fokuserer spesielt på opplæring i menneskerettigheter.

Etableringen av en velfungerende rettsstat, i overensstemmelse med internasjonale standarder, vil naturlig nok måtte ta tid i et land hvor det i over 20 år har vært krigstilstand. En hovedutfordring er å opprettholde et langsiktig og bredt internasjonalt engasjement i landet.

Fra norsk side skal vi være tydelige i dialogen med afghanske myndigheter, i multilaterale sammenhenger, om at menneskerettighetsovergrep er uakseptabelt. Samtidig skal vi holde fram med vår støtte til den nevnte menneskerettighetskommisjonen og til myndighetenes arbeid for å bygge opp en rettsstat.