Skriftlig spørsmål fra Karin Andersen (SV) til arbeids- og inkluderingsministeren

Dokument nr. 15:697 (2005-2006)
Innlevert: 30.03.2006
Sendt: 31.03.2006
Besvart: 07.04.2006 av arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen

Karin Andersen (SV)

Spørsmål

Karin Andersen (SV): I et vedtak fra Utlendingsnemnda vedrørende en serbisk familie fra Kosovo avslås søknad om asyl med argumentasjon at familien kan flykte internt i Serbia. Det slås fast at retur til Kosovo innebærer sikkerhetsrisiko. Det sies også klart at ved returnerer til Serbia fra tredjeland ikke gir rett til status som internt fordrevne. Familien oppfordres til å skaffe seg en proforma adresse med hjelp av annen intern fordreven slekt.
Kan norsk utlendingsforvaltning oppfordre til å omgå andre lands lovregler for å kunne avvise asylsøkere?

Begrunnelse

I denne saken har familien på fire, med to små barn, aldri oppholdt seg i Serbia, men har bodd i Pristina inntil 1999. Da måtte de flykte nordover i Kosovo grunnet NATOs bombing. De oppholdt seg så lenge nord i Kosovo, men var der utsatt fortrusler og trakassering på grunn av serbisk etnisitet. Familien flyktet så til Norge, sammen med en annen familie de er i slekt med samt to fettere. De ankom Norge i juni 2002. De andre de ankom sammen med har fått opphold, men i klagebehandling i Utlendingsnemnda og påfølgende vedtak blir denne familiene henvist til mulighet for internflukt i Serbia. Vedtaket sier samtidig klart at retur til Kosovo ikke er aktuelt, fordi det forbindes med sikkerhetsrisiko. Samtidig sier også vedtaket at klagerne ikke vil kunne registreres som IDPs i Serbia fordi serbiske myndigheter ikke foretar registrering av personer som returnerer fra tredjeland. Familien har foreldre og bror som er intern fordrevne i Beograd, og som der bor i en hybelleilighet, men som ikke har noen kontakt med hverandre grunnet familiestrid vedrørende det herværende pars ekteskapsinngåelse. Utlendingsnemnda sier at man allikevel finner det vanskelig å tro at ikke familien i Beograd vil bistå dem ved retur med tanke på å skaffe seg en bostedsadresse i Serbia. Det henvises også til at fars far har en slektning ("tante") som jobber på byfogdkontoret i Beograd, og at hun sikkert kan hjelpe familien til å oppnå å bli bostedsregistrert i Beograd.
Situasjonen i Kosovo er uavklart og Serbia har siden 1999 fått en meget sterk økonomisk belastning ved at mange serbere ikke hadde annen mulighet enn å flykte til Serbia, og på den måten har blitt registrert som internt fordrevne og med det fått et ytterste minimum av et økonomisk sikkerhetsnett. Samtidig har serbiske myndigheter måttet avklare situasjonen i forhold til en presset økonomi ved å innføre en regel som sier at de som returnerer fra tredjeland vil ikke bli registrert som internt fordrevne og har ikke noen form for rettigheter. Når norske myndigheter bruker internfluktmulighet som grunnlag for avslag på asylsøknad må man jo samtidig gjøre det med blikk på om det faktisk er en mulighet for de man behandler søknad for. I permissene for avslaget kan det virke som om norske myndigheter oppfordrer til å forsøke å omgå eller bryte serbiske myndigheters regler. Det er derfor nødvendig å få brakt på det rene om dette er de faktiske forhold og om det i så fall er akseptabel og ønskelig praksis fra norske myndighetenes side, som prinsipp og i saker der retur ellers ikke lar seg gjennomføre til et område en hører hjemme.

Bjarne Håkon Hanssen (A)

Svar

Bjarne Håkon Hanssen: Spørsmålet fra stortingsrepresentant Karin Andersen tar utgangspunkt i en sak der
Utlendingsnemnda har avslått søknad om asyl og opphold for en serbisk familie fra Kosovo i Serbia og Montenegro. Som kjent forhindrer utlendingsloven § 38 meg fra å gå inn i konkrete enkeltsaker. Jeg ønsker derfor ikke å kommentere resultatet i denne konkrete saken som stortingsrepresentant Andersen har vist til.
Jeg forstår det slik at Utlendingsnemnda i denne konkrete saken har lagt til grunn at asylsøkerne risikerer forfølgelse ved retur til sitt opprinnelige hjemsted, men at familien kan oppnå tilstrekkelig beskyttelse ved å ta opphold annet sted i hjemlandet. Når det skal vurderes om asylsøkeren fremfor å få internasjonal beskyttelse mot forfølgelsesrisiko, kan søke beskyttelse internt i hjemlandet, såkalt internflukt, er det et krav at asylsøkeren ikke risikerer forfølgelse eller andre alvorlige overgrep ved retur til det såkalte internfluktområdet. Videre skal det foretas en konkret og helhetlig vurdering av om det er urimelig å henvise asylsøkeren til å søke slik intern beskyttelse. Når det gjelder den konkrete saken som det er vist til, så vil jeg altså ikke kommentere denne. Jeg konstaterer imidlertid at UNE, ifølge representanten Andersen, har avslått asylsøknaden med henvisning til at familien kan ta opphold annet sted i hjemlandet. Jeg legger etter dette til grunn at Utlendingsnemnda har vurdert det slik at familien ikke risikerer forfølgelse ved retur til dette området. Videre legger jeg til grunn at Utlendingsnemnda har vurdert rimeligheten av å henvise familien til å ta slikt opphold, og at det er konkludert med at det ikke fremstår som så urimelig å henvise familien til å ta opphold annet sted i hjemlandet, at vilkårene for flyktningstatus og asyl er oppfylt.
Det er alltid den reelle risikoen for individuell forfølgelse og overgrep ved retur som er det sentrale vurderingstema for spørsmålet om internasjonal beskyttelse. Når det gjelder spørsmålet om hvorvidt internflukt kan være et alternativ til internasjonal beskyttelse, foretas det en konkret vurdering. I denne vurderingen ses det blant annet hen til hvilken tilknytning vedkommende har til det aktuelle internfluktområdet, vedkommendes helsesituasjon, familiesituasjon, språkkunnskaper, alder og etniske tilhørighet. Hvis denne vurderingen viser at søkeren er utelukket fra å realisere grunnleggende menneskerettigheter, så vil retur til hjemlandet ikke samsvare med flyktningkonvensjonens bestemmelser om hvem som er å anse som flyktning.
Avslutningsvis vil jeg understreke at jeg forutsetter at norsk utlendingsforvaltning overholder gjeldende regelverk slik at ingen returneres tilbake til sitt hjemland i strid med utlendingsloven og Norges internasjonale forpliktelser.