Skriftlig spørsmål fra Jørund Rytman (FrP) til finansministeren

Dokument nr. 15:737 (2005-2006)
Innlevert: 05.04.2006
Sendt: 06.04.2006
Besvart: 20.04.2006 av finansminister Kristin Halvorsen

Jørund Rytman (FrP)

Spørsmål

Jørund Rytman (FrP): For eiendommer har tidligere taksten i det alt vesentlige vært basert på ligningsverdier. Mange skattytere opplever i disse dager en dramatisk økning av eiendomsskatten.
Er ikke den taksering som nå foregår for boligeiendommer etter den opphevede byskatteliven av 1911 i realiteten en omlegging av ligningspraksis, og anser finansministeren dette som en kurant omlegging som er å anse som rimelig for skattyter?

Kristin Halvorsen (SV)

Svar

Kristin Halvorsen: Lov om eigedomsskatt til kommunane 6. juni 1975 nr. 29 (eigedomsskattelova) § 8 første ledd fastsetter at "Eigedomsskatten skal reknast ut etter verdet (taksten) som eigedomen vert sett i ved likninga året før skatteåret". Ved lovens ikrafttredelse 1. januar 1976 ble det gjort unntak for blant annet § 8. Dette hadde sammenheng med at man ville avvente å sette § 8 i kraft inntil man hadde fått på plass et mer ensartet system for taksering av eiendom ved ligningsbehandlingen. For kraftanlegg er eigedomsskattelova § 8 satt i kraft med virkning fra og med 1. januar 2001.

Eigedomsskattelova § 33 annet ledd bestemmer at inntil § 8 er gitt generell ikrafttredelse skal grunnlaget for eiendomsskatten fastsettes etter reglene i den tidligere byskatteloven av 1911. Dette innebærer at kommunene selv må forestå og bekoste taksering av de aktuelle eiendommene. Slik alminnelig taksering skal etter byskatteloven § 4 normalt foretas hvert tiende år. Av § 5 første ledd i byskatteloven følger det at eiendommene skal verdsettes til omsetningsverdien.

Som det framgår av det ovennevnte er taksering av boligeiendommer for eiendomsskatteformål løsrevet fra reglene i ligningsloven. De takseringer som gjennomføres av kommunene representerer derfor ikke noen "omlegging av ligningspraksis".

Som påpekt i mitt svar av 22. mars 2006 innebærer det forhold at alminnelig taksering normalt kun foretas hvert tiende år at takstene ligger fast i mange år. Når det foretas ny taksering vil de eiendomsskattepliktige kunne oppleve en prosentvis betydelig økning i skattebyrden som følge av økningen i eiendomsverdiene. Dette vil da være en oppjustering i forhold til det etterslep som følger av den lange takstperioden.

Enkelte kommuner gjør bruk av en såkalt reduksjonsfaktor i takstene ved utskriving av eiendomsskatt. Dette innebærer eksempelvis at skatten skrives ut på grunnlag av 60, 70 eller 80 pst. av den takserte verdien. Videre åpner eigedomsskattelova for at kommunene kan velge en skattesats innenfor intervallet 2 til 7 promille. En eventuell økning i takstnivået som følge av gjennomføring av ny taksering må derfor også ses i sammenheng med både eventuell bruk av reduksjonsfaktor og hvilken skattesats kommunen anvender.

På bakgrunn av det som er gjengitt ovenfor synes jeg ikke det er grunnlag for å anta at gjennomføring av ny taksering etter eigedomsskattelova i seg selv innebærer noen urimelighet. Dersom takstene oppfattes som urimelige eller uriktige vil det også være anledning til å påklage taksten, jf. byskatteloven § 4.