Borghild Tenden (V): Vil samferdselsministeren sørge for at planprogrammet for ny jernbane og E6 langs Mjøsa også inneholder utredning av et traséalternativ utenom strandsonen, som samtidig tilfredsstiller moderne hastighetskrav, slik at banen kan inngå i en eventuell framtidig høyhastighetsbane tilpasset norske forhold?
Begrunnelse
Samferdselsministeren skal om kort tid fastlegge planprogrammet for ny E6 og jernbane langs Mjøsa. Planprogrammet er bestemmende for det videre utredningsarbeidet på strekningen. I forslaget til planprogram, som har vært ute på høring, er det ikke lagt opp til å utrede noe jernbanealternativ som vil gå uavhengig av strandsonen på solsida av Mjøsa. Dersom et nytt dobbeltspor legges vekk fra strandsonen, kan dagens jernbanetrasé frigis til rekreasjonsformål, noe som vil styrke friluftslivet og øke naturgleden for befolkningen i regionen.
Traséløsningene som ifølge forslaget til planprogram skal utredes, vil heller ikke tilfredsstille morgendagens krav med tanke på høyere hastighet. På enkelte deler av strekningen vil farten måtte senkes betydelig under det dagens materiell kan opprettholde. Dette forlenger reisetiden unødig. Det er viktig at jernbaneinvesteringene får maksimal effekt slik at toget kan styrke seg i den harde konkurransen mot mindre miljøriktige transportformer.
I 2005 tok daværende samferdselsminister Torild Skogsholm initiativet til gjennomføring av en høyhastighetsutredning. Også nåværende samferdselsminister har gitt uttrykk for at hun støtter dette arbeidet og ser positivt på muligheten for høyhastighetstog mellom hovedstaden og Vestfold, Østfold og Hamar-regionen. Utredningsarbeidet er nå lyst ut.
Å ikke utrede et traséalternativ som tillater høyere hastigheter og samtidig hindre inngrep i Mjøsas strandsone, vil være å redusere lokalpolitikernes handlefrihet til å velge et godt traséalternativ når endelig trasévalg skal gjøres.
I tillegg er det fare for forsinkelser i realiseringen, dersom man begrenser den videre utredningen til alternativer i Mjøsas strandsone. Behovet for avbøtende tiltak er større enn ved en linjeføring gjennom skogsområdene lenger øst. I strandsonen er det dessuten vanskeligere å finne en noenlunde moderne linjeføring enn i det langt flatere terrenget i øst, selv ved omfattende utfyllinger i Mjøsa. Samtidig vil man ved traséalternativer i strandsonen måtte planlegge byggearbeidet på en slik måte at det i minst mulig grad hindrer eksisterende togtrafikk. Alt dette tilsier et meget krevende plan- og utredningsarbeid for traséalternativer i strandsonen, i motsetning til alternativene lenger øst. Inkluderer man altså også traséalternativer i betydelig avstand fra strandsonen i utredningsarbeidet, og disse viser seg å være et gunstig alternativ allerede før detaljplanleggingen igangsettes, vil dette være verdifullt i den videre prosessen.