Skriftlig spørsmål fra Anette Trettebergstuen (A) til finansministeren

Dokument nr. 15:848 (2005-2006)
Innlevert: 04.05.2006
Sendt: 05.05.2006
Besvart: 16.05.2006 av finansminister Kristin Halvorsen

Anette Trettebergstuen (A)

Spørsmål

Anette Trettebergstuen (A): I Soria Moria-erklæringen står det at Regjeringen vil gå inn for at IMF demokratiseres, og at regjeringen vil vurdere endringer i forhold til politisk styring og mandat for Norges rolle.
Hvordan vil dette bli fulgt opp i Regjeringens videre arbeidet mot IMF i de kommende år?

Begrunnelse

I Soria Moria-erklæringen står det mellom annet at regjeringen ønsker en mer demokratisk verdensorden. I arbeidet for å nå dette målet er det viktig å se på reformarbeidet i FN, men også på de internasjonale finansinstitusjonene Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF). Disse organisasjonene spiller også en sentral rolle i arbeidet med FNs tusenårsmål. Statsministeren deltar nå i arbeidet med FN-reform og utviklingsministeren har signalisert en gjennomgang av Verdensbankens arbeid. Fra mange hold pekes det på at IMF spiller en avgjørende rolle, spesielt i forhold til utviklingsland. Frivillige organisasjoner hevder blant annet at IMF setter politiske og økonomiske rammer for låntakerland som vanskeliggjør avsetting av nødvendige ressurser til innsatsen for FNs tusenårsmål. IMF og IMFs arbeid er i denne sammenheng svært sentralt.

Kristin Halvorsen (SV)

Svar

Kristin Halvorsen: 1

Som vi har omtalt i Soria Moria-erklæringen er det viktig for Regjeringen at IMF blir en mer demokratisk institusjon og tar mer hensyn til utviklingslandenes ønsker ved utforming av program. Regjeringen vil føre en mer aktiv politikk når det gjelder IMF og Verdensbanken. I bunnen for vårt arbeid for rollene til de to Bretton Woods-institusjonene og FN ligger vårt engasjement for rettferdig fordeling og økonomisk utjevning mellom nord og sør.

For IMF vil ulike virkemidler være aktuelle. Dels knytter disse seg til i) sammensetningen av IMFs styre, ii) enkeltlands stemmeandel i styret, iii) enkeltlands muligheter til å gjøre seg faglig gjeldende i IMF og iv) utforming av enkeltlands vilkår for lån fra IMF.

Ad i)

Styret i IMF, under ledelse av administrerende direktør, leder det daglige arbeidet i IMF. Styret har 24 medlemmer, såkalte eksekutivdirektører, som møtes flere ganger i uken. De fem landene som har størst kapitalinnskudd, dvs. USA, Japan, Tyskland, Frankrike og Storbritannia, utpeker hvert sitt styremedlem. De øvrige styremedlemmene blir valgt for to år av gangen av andre medlemsland eller grupper av land, såkalte valgkretser. USA, som er største medlem i IMF, kan gjennom sin stemmeandel på vel 17 prosent blokkere vedtak som krever 85 prosents tilslutning, blant annet spørsmålet om endret størrelse på styret. Regjeringen er, om det blir fremmet et forslag om å øke antall styreplasser for å bedre u-landenes representasjon i IMF, rede til å støtte et slikt initiativ. Det er imidlertid en kjent sak at USA mener at IMFs styre er for stort. USA argumenterer med at Europa er overrepresentert, og at Europa derfor bør gi fra seg én eller flere styreplasser. Nordisk-baltisk valgkrets, der Norge inngår, har én stol i IMFs styre. Som den minste valgkretsen blant de europeiske, står vi utsatt til om en reduksjon i antall styreplasser blir en realitet. Det vil, slik jeg ser det, være synd om vi mister vår styrestol ettersom vi i mange saker taler u-landenes sak.

Ad ii)

IMFs tilgjengelige ressurser er for det meste midler som medlemslandene har betalt inn. Den innskutte kapitalen, eller kvotene, beregnes med utgangspunkt i landenes relative størrelse i verdensøkonomien. Et lands stemmevekt i IMFs styre bestemmes av summen av kvoten og såkalte basisstemmer. Siden IMF ble opprettet i 1944, er vekten til basisstemmene redusert fra 11 prosent til i overkant av 2 prosent av samlet stemmevekt som følge av flere kvoteøkninger. Denne reduksjonen har svekket de fattige u-landenes representasjon i IMF. Vi vil stille oss positiv til et forslag om en ad hoc-kvoteøkning for de mest underrepresenterte landene. IMF har som mål å fatte vedtak om ad hoc-kvoteøkning under årsmøtet i Singapore i september 2006.

Regjeringen vil fortsatt støtte forslag om å øke antallet basisstemmer for på den måten å styrke stemmevekten til utviklingslandene. En beslutning om dette vil ta tid fordi den krever endring i IMFs statutter. Videre må en slik beslutning ha støtte fra mer enn 85 prosent av stemmevekten. USA har tidligere signalisert at landet ikke vil støtte et forslag om å øke antallet basisstemmer.

Ad iii)

Norge inngår i en valgkrets sammen med syv andre land. I de største valgkretsene i IMF -- målt i antall land -- dvs. i de to afrikanske, inngår 19 og 24 land. Disse er samtidig blant de minste målt i økonomisk størrelse. Det har skjedd framgang i arbeidet med å øke kapasiteten på u-landenes valggruppekontorer i IMF og å bedre kommunikasjonen mellom valggruppekontorene og hjemmemyndighetene. En ytterligere faglig nivåheving vil styrke u-landenes muligheter til å fremme sine synspunkter i IMF. Regjeringen mener IMF bør se nærmere på dette. Regjeringen vil også vurdere ytterligere forslag som kan bidra til økt demokratisering i IMF.

Ad iv)

IMFs utlån skjer til land som har fått økonomiske problemer, gjerne knyttet til betalingsbalansen. Det er i denne forbindelse vanlig å sette vilkår, såkalte kondisjonalitetskrav. Kondisjonalitetskravene har som formål å rette opp de økonomiske ubalansene og sette landet i stand til å betale tilbake lånet. Kravene har utviklet seg over tid fra tradisjonelt å begrense seg til makroøkonomiske tiltak til å bli mer omfattende, særlig mht. strukturreformer. I 2001 vedtok IMFs styre at kondisjonalitetskravene burde endres fra å være vidtfavnende til å være selektive og tilpasset behovene og institusjonelle forhold i hvert enkelt land. Regjeringen støtter det pågående arbeidet med ytterligere å forenkle og konsentrere innholdet i kravene under forutsetning av at det ikke rammer kvaliteten og styrken i programmene. Regjeringen er imot ideologisk begrunnede krav til liberalisering og privatisering. Regjeringen vil arbeide mot krav om liberalisering og privatisering i IMF-programmer dersom de ikke er utviklings- og fattigdomsorientert eller er et ledd i å bekjempe korrupsjon. I den grad privatisering og liberalisering er noe landene selv ønsker, vil vi ikke gå imot dette. Regjeringen har igangsatt en undersøkelse på landnivå for å kartlegge bruken av og erfaringene med liberaliserings- og privatiseringskondisjonalitet i IMFs og Verdensbankens programmer.

Videre mener vi det er viktig at utviklingslandene selv får et betydelig ansvar ved utformingen av vilkårene for lån fra IMF. Sjansene for å gjennomføre programmene er størst når landet selv har "eierskapet" til det.

2

På oppdrag fra Finansdepartementet har Norges Bank sekretariatsfunksjonen for IMF-arbeidet i Norge. I samarbeid med departementet utarbeider banken forslag til norske synspunkter i saker som skal opp i IMFs styre. Finansdepartementet har det endelige ansvaret. Arbeidsdelingen mellom departementet og banken er nedfelt i en skriftlig forståelse. Arbeidet er organisert om lag på samme måte i de andre landene i nordisk-baltisk krets. Utenriksdepartementet, som har ansvaret for regjeringens behandling av Verdensbank-saker, blir ved behov trukket inn i arbeidet.

Det er betydelig møtevirksomhet mellom norske Verdensbank- og IMF-myndigheter på politisk nivå og mellom embetsverket i Norges Bank, Utenriksdepartementet og Finansdepartementet. Jeg mener disse samarbeidsordningene fungerer godt.

--------------------------------------

Virksomheten til IMF er nærmere omtalt i kap. 7 i Kredittmeldinga for 2005, som ble lagt fram 7. april i år.